Elisabeth presenter boken om Birgit Nilsson

Se Elisabeth Meyer-Topsøe snakke om hennes nylig utgitte biografi om livet til operastjernen Birgit Nilsson.

Vis hele teksten

Kildehenvisning (YouTube fair use):
Salome (Op. 54, final scene)
Qui Radames verrà!.O Patria mia (Birgit Nilsson)
Turandot (Birgit Nilsson)
Birgit Nilsson Tristan und Isolde

Hentet fra birgitnilsson.com:
Detta är den första biografin om Birgit Nilsson på svenska. Det är en personligt skriven bok om en hårt arbetande sångerska, skriven av en närstående vän, elev och kollega. Författaren skildrar många gånger Birgit från nära håll och lyfter fram nya sidor i hennes konstnärskap och personlighet. Det är en delvis gripande närbild av en stor konstnär som bevarade sin ödmjukhet och vänfasthet. Boken har fått några exklusiva några ord på vägen av dirigenten Zubin Mehta och är illustrerad med unika bilder som i många fall aldrig tidigare har publicerats. Den utges i samarbete med Birgit Nilsson Museum. Boken är på svenska och finns till försäljning på Birgit Nilsson Museum.

Skjul teksten

Tre konsepter i Zaid Jabris musikk: Mikrotonalitet, heterofoni og utvidede serier

(Photo by Piotr Malecki / Napo Images)

Trykk her for engelsk versjon.

Som fortalt til Andreas Aase, professor II, NTNU

Introduksjon

Den syriske komponisten Zaid Jabri tilbrakte studieåret 2017-18 som huskomponist ved NTNUs Institutt for musikk, og returnerer for å gjennomføre den andre halvparten av oppholdet i 2019-20. Gjennom en fremragende karriere har han favnet en vid verden både geografisk og faglig, fra oppveksten i en progressiv kunstnerfamilie i Damaskus, via komposisjonsstudier i Polen – der han tok mastergrad i komposisjon under Zbigniew Bujarski og doktorgrad under Krzysztof Penderecki – til prestisjefylte bestillingsverk, arbeidsopphold og forelesningsoppdrag i Polen, Tyrkia, Tyskland, Hellas, Ukraina, Canada, USA, og andre steder1.

Det følgende intervjuet (som gradvis gikk over til en slags privatforelesning) fant sted umiddelbart før han reiste til Paris i ett år for å delta i Columbia University sin nyetablerte tenketank Institute for Ideas and Imagination, en liten og tverrfaglig arbeidsgruppe på syv ikke-amerikanske forskningsstipendiater2Gjennom samtalen vår gjennomgikk Zaid tre aspekter fra den kompositoriske verktøykassa han har bygd opp gjennom årene: Mikrotonalitet, heterofoni, og en egen oppfinnelse fra doktorgraden sin som han kaller “utvidede serier”. Alle disse teknikkene fletter seg i hverandre i musikken hans, og viser hvordan han bygger bro mellom tradisjoner fra Vesten og Midt-Østen. Zaid legger stor vekt på den musikalske fruktbarheten i denne tankegangen, både gjennom komponistgjerningen sin og når han underviser. Dessuten påpeker han ofte at denne typen fusjoner har eksistert i århundrer, og har utgjort et viktig bidrag til å bryte ned kulturelle barrierer gjennom tidene. Teknikkene hans drar dermed veksler på både svært gamle og relativt nye tradisjoner.

Heterofoni

I moskeene er det vanligst at en solosanger, eller muezzin, kaller til bønn gjennom å resitere den såkalte Azaan. Men i Umayyad-moskeen i Damaskus veksler de musikalske frasene mellom en solosanger og et vokalensemble. Ensemble-medlemmene har syv ulike ornamenter å velge mellom når de synger respons-frasene sine, og det sier seg selv at disse ornamentene er nærmest umulige å få helt synkronisert mellom sangerne. Derfor hører du hvordan de mikrotonale «kollisjonene» mellom stemmene deres klinger i moskérommet, noe som skaper en vakker heterofoni. Denne svingningen mellom konsonans og dissonans gjør etter min mening musikken enda flottere, og jeg liker å bruke den når jeg søker inspirasjon3.

 

Her kan du høre hvordan jeg bruker dette i en av mine egne komposisjoner, nemlig “Love And Mercy”. Dette verket er bygd over en tekst av Gregorous Bar Hebraeus4og sammen med en avhandling utgjorde det doktorgraden min fra Polen.  “Love And Mercy” ble fremført I 2011 av radiokoret i Krákow og det nasjonale polske symfoniorkesteret.

 

Det er som å skrive musikk med elementer som ikke kan skrives ned – iblant kjennes det nesten som juks (latter), fordi jeg prøver å komponere noe som høres improvisert ut. 

Tidsforskjellen mellom instrumentene var svært liten i det eksempelet der. Hvis vi utvider denne tidsforskjellen så får vi noe som kan ligne på et ekko, men det er ikke det det er. Jeg skal spille en passasje mot slutten av verket – lytt til hvordan korstemmene starter en etter en: 

Jeg bruker denne heterofonien i kammermusikken min, og det fungerer spesielt godt hvis musikken fremføres i et stort rom der du kan oppfatte hvilke ulike vinkler lydene kommer fra. 

Her er et annet eksempel, fra stykket Glyptos 2. Lytt til fløyta, klarinetten og trompeten.

Hvert instrument kan legge til sine egne ornamenter – alt er skrevet ned – og av og til dukker instrumentene opp i rask rekkefølge etter hverandre, slik at du kan høre dissonanser og konsonanser mellom dem. Og kilden til alt dette er “imperfeksjonen” du hørte i opptaket fra moskéen.

Jeg opplever for øvrig det å fremføre musikk som svært ulikt det å spille inn musikk. Ved enkelte tilfeller har musikken min blitt spilt inn på flerspors-manér, et instrument om gangen, med mulighetene som da åpner seg for korrigering av intonasjon og den typen finpuss. Jeg illustrerer forskjellen mellom denne metoden og konsertsituasjonen med et halvfabrikata mikrobølgemåltid stilt opp mot en omhyggelig forberedt gourmetmiddag. Jeg kan vise hva jeg mener med to ulike innspillinger av Abdel Baset, favorittsangeren min fra religiøs musikk innen Islam. Det første opptaket er fra en moské, og det andre er noe jeg oppfatter som en livløs, studiomanipulert innspilling.

 

La du merke til passasjen i høyt register? Han sang den på ett eneste pust – det blir nesten som en konkurranse mellom ham og publikum. I studio kan de klippe og lime den typen ting, slik som i det neste lydeksempelet. Jeg hører dette som kaldt, og ribbet for energi.

 

Mikrotoner

Denne delen baserer seg på en generell forelesning om mikrotonalitet som jeg holdt for studentene mine ved musikkhøyskolen i Gdansk. Til å begynne med drøftet jeg intervaller og hvordan overtoner, eller naturtonerekka, ikke samsvarer nøyaktig med vestlig stemmemåte.     Det kan finnes en tendens til å tenke at all klassisk musikk er begrenset til moderne temperering, men det stemmer ikke – bare se på bruken av naturhorn og lignende overtoneinstrumenter i orkestermusikk.  Jeg utførte en test sammen med studentene mine der jeg forsøkte å belyse at gehør for mikrotonalitet er kulturbestemt – enkelte steder på planeten kan folk skille ut forskjeller på så lite som seks cent5enkelte andre går fra åtte cent og oppover.

I polsk folkemusikk bruker man ikke veltemperert stemmemåte – og jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor vi favoriserer den som vi gjør.

 

Hun synger åpenbart svært godt, og man det er ingen som kan tro at dette er “surt” – fordi hun gjentar de samme mikrotonalitetene hver gang hun repeterer melodien. Du kan høre det samme trekket i instrumentalmusikken deres også:

 

Og fra en annen region i Polen har du sekkepipe – lytt etter den høye tersen:

 

Vi gjennomførte et nokså tidkrevende prosjekt med Iyad Haimour, en syrisk musikervenn av meg som spiller Kanún, et slags zither-lignende instrument. Jeg dikterte ulike stemmemåter for ham, i en arbeidsprosess som godt kunne vært gjennomført på en datamaskin, men da ville resultatet ha hørtes mye mer livløst ut. Jeg bør også nevne at jeg baserte dette prosjektet på Al-Farabi sine observasjoner om musikk6. Først har vi durskalaen:

 

Så har vi det jeg kaller en mer naturlig durskala, som i mine ører låter litt lysere – europeiske barokkmusikere vil kjenne igjen denne stemmemåten:

 

Så her har vi allerede to ulike durskalaer, som kan utgjøre viktige verktøy for komponister.

Den neste skalaen heter Jharka og kommer opprinnelig fra Persia:

 

Her hører du en slags mollskala:

 

Og den neste skalaen er i en slags naturlig molltonalitet. Den har eldre opprinnelse, og fungerer veldig fint for homofoni i akkorder:

 

En annen mollfarge kalles Boussalik, og den har mindre omfang enn de foregående skalatypene:

 

I Persia kaller de den neste skalaen for Rast, og den er en tredje mollskala man kan jobbe med. Den har det som kalles “nøytral ters”, og jeg opplever den som full av lys:

 

Mahur er en skala som jeg tror kom til det ottomanske rike på 1600-tallet – den er en slags durskala.

 

Hijaz er svært vanlig Iibruk den dag i dag. Orientalister som Rimsky-Korsakov brukte en pianotilnærming av den:

 

Saba er den vanskeligste skalaen å jobbe med – den har svært smalt omfang. Lytt til fargen den har:

 

Ziga Husam begynner med et kvarttoneintervall, og siden den første tonen brukes som drone vil hele resten av skalaen havne utenfor vestlig temperering:

 

Jeg har også lyst til å spille av en passasje fra syrisk kristen kirkemusikk, hvor en manns- og kvinnestemme er forsangere, og menigheten – altså ikke et kor – synger responsene. Fra “Messe i første kirketoneart”:

 

Og her er et strekk fra “Messe i åttende kirketoneart”:

 

Disse eksemplene utgjorde sentrale inspirasjonskilder for doktorgradsprosjektet mitt.

Enkelte eurosentriske folk sier at denne typen mikrotonaliteter er fremmede for dem, at det ikke er en del av europeisk kulturarv, men jeg kan vise at det ikke er tilfelle. For eksempel reiste den polske komponisten Wojciech Bobowski til det ottomanske rike på 1600-tallet og ble værende der, etterhvert ble han også en sentral skikkelse I utviklingen av ottomansk musikk7Også andre polakker reiste dit, konverterte til islam og ble integrert i kulturen:

I mellomkrigstida var det flere komponister som interesserte seg for mikrotonalitet. Vi bør for eksempel nevne tsjekkeren Alois Hába, som eksperimenterte med kvarttonestemte pianoer med doble klaviatur – disse instrumentene fanget opp hele den 24-toners mikrotonale skalaen, og du kan se et eksemplar på et museum I Praha8Her hører du utdrag fra operaen “Moren” fra 1929:

 

Den gangen var det ikke vanlig å be orkestermusikere om å forholde seg til mikrotonalitet, så han sørget for å stemme andrefiolinene ned en kvarttone i stedet.

Her hører du utdrag fra hans “Sonate for kvarttonepiano”. Vidunderlig forfriskende musikk, syns jeg:

 

 

Så har vi jo selvsagt Charles Ives, som komponerte “Three Quarter-tone Pieces” for to pianoer som var stemt en kvarttone fra hverandre. Dette er fra samme periode:

 

Den beste av dem var etter min mening kanskje russeren Ivan Wyschnegradsky – vi er stadig i samme tidsperiode:

Martin Smolka er en interessant samtidskomponist som bor og jobber i Praha9.

Her hører du hans radikalt antiromantiske måte å bruke mikrotonalitet på – han gjør nærmest narr av sentimentale mollakkorder gjennom å stemme dem ned en kvarttone, som for eksempel i sangen “Sopp og Skyer”:

 

Vi skal også nevne den polske sonorismen som tar i bruk kvarttoner for å fylle ut klangclustere10Ett eksempel er Pendereckis ‘De Natura Sonoris 2’. Legg forresten merke til klangfargen han oppnår ved å kombinere sag og fløyte:

Denne teknikken sprang ut av en idé om å bryte med akkorder, melodier og andre konvensjoner, og i stedet tenke langs andre former – om farger, kontraster, og så videre. Her handler det nok om en intellektuell idé og ikke om noe lån fra folkemusikken.

Lutoslawski på sin side jobbet litt annerledes enn Penderecki. Her oppstår clusterne som resultat av små melodier som vever seg inn i hverandre. Sånn sett kan du si at dissonansene hans oppstår fra rytme – fra gester:   

 

 

I Gérard Grisey sin musikk oppstår mikrotonaliteten fra overtoner. Dette er fra et stykke som heter “Partial” – åpningslyden er fra en trombone som er analysert av software: 

Også den syriske komponisten Nouri Iskandar brukte kvarttoneskalaer – hør på denne innspillingen fra Aleppo i 1998:

[fvplayer src=»https://musikk.hf.ntnu.no/wp-content/uploads/2018/10/Nouri-Iskandar-Cello-concerto-Aleppo-1998.mov» width=»320″ height=»240″] Musikken hans er et godt eksempel på at modal musikk ikke trenger å være så bundet som vi kanskje tror – de ulike intervallene kan heves og senkes avhengig av konteksten de opptrer i. Cellisten George Hayrabedyan viser akkurat det her.

Men nå skifter vi fokus til mitt eget arbeid og hvordan alle disse påvirkningskildene dukker opp i musikken min. «Song Without Words 3» er et stykke for strykere og cello, pluss litt perkusjon. Jeg prøver å skape en kvarttoneaktig farge heller enn å bruke mikrotonalitet direkte. Dette er hvordan teksturen låter – jeg prøver å skape en lyd som egentlig ikke finnes i et strykeorkester. Det er det syriske nasjonale kammerorkesteret som spiller, og opptaket ble gjort før krigsutbruddet:

Den passasjen der inneholder aleatorisk tekstur også, noe som gir en illusjon av at strykerne improviserer.

Av og til prøver vi komponister å skape lyder som ikke egentlig finnes. Hvis du kjenner til Doppler-effekten, så er det den jeg forestiller meg når jeg for eksempel jobber med en dyktig cellist som jeg kan be om å gjenta et melodisk motiv en kvarttone lavere, og så enda en kvarttone lavere, og for hver gjentagelse dobler vi den rytmiske varigheten – frasen blir dobbelt så lang for hver gjentagelse. Jeg noterer forresten gjentagelse av en frase en kvarttone ned med et speilvendt b-fortegn over passasjen det er snakk om.

Her hører du en annen måte å bruke kvarttoner på – dette er et stykke jeg skrev som heter «Gerra and Qasioun», og det er studentene mine som spiller. Vi hører ikke dette som mikrotonal musikk umiddelbart, men elementet er der:

Utvidede serier

Dette er et verktøy som jeg utviklet for å gå videre fra de droneforankrede messeleddene vi hørte i den syriske kirkemusikken, som i utgangspunktet oppholder seg i én kirketoneart om gangen. Jeg skaper varianter av små melodier mens jeg opprettholder det samme tonale senteret. Her, for eksempel, utgjør C et slikt tonalt senter, og så setter jeg opp den følgende rekkefølgen av toner:

Fig. 1

Så multipliserer jeg hvert trinn, og får følgende tonerekke:

Fig. 2

Hvis vi forklarer dette ut fra den vestlige tolvtoneskalaen: Det første intervallet i Fig. 1 er mellom C og C#, eller mellom to halvtoner. Hvis vi dobler dette intervallet får vi fire halvtoners avstand, fra C til Eb, som I sin tur blir det første intervallet i Fig. 2. Så tar jeg i bruk denne doblingen mellom de andre intervallene i Fig. 1 også, og til slutt får du tonerekka du ser i Fig. 2. Det sier seg selv at det går ei grense for hvor store multiplikasjoner du kan bruke – menneskeøret kan oppfatte svingninger fra omtrent 15 Hz og opp til 20 000 (ihvertfall så lenge vi er små; seinere i livet faller oppfattelsesevnen vår til omtrent 15 000 Hz, slik tilfellet er med meg), og løsningen på dette er å gå nedover i multiplikasjon igjen.

Det er også mulig å multiplisere rytmen til den melodiske profilen – hvis du følger den samme logikken som ovenfor så kan du doble noteverdiene fra Fig. 1 og få følgende:

Fig. 3

Hvis du dobler både rytmeverdiene og intervallene, får du dette:

Fig. 4

Og dette er bare en grunnleggende utvidelse – tenk hvor mange variasjoner du kan skape bare ut fra et lite motiv! Fordi jeg opprettholder retningen på intervallene når jeg utvider tonerekkene, beholder melodien sin basiske form, den blir bare bredere.

tar jeg i bruk det samme prinsippet på kvarttoner, og et digert bibliotek av muligheter åpner seg. Og alt dette kom fra kirken i Syria, fra idéen om å skape så mange varianter som mulig fra det samme utgangspunktet – i den syriske religiøse musikken som Bar Hebraeus hadde som utgangspunkt – konkret, dronene D og E. 

Du kan ta i bruk fraktal- (eller uendelighets-) multiplikasjoner også. Stjerneformer eller trekanter kan utgjøre de grunnleggende melodiformene dine, og dermed har vi en forbindelse til islasmsk visuell kunst. Evighetsdimensjonen forsøker å uttrykke at det finnes ingenting som Gud – du kan ikke forestille deg Gud – så kunstverket manifesterer seg som en konseptuell forståelse heller enn en visuell representasjon. Det er ikke helt ulikt sommerfugleffekten: Naturens egen imperfeksjon skaper sin egen skjønnhet og perfeksjon, på samme måte som «flagringen» i lufta mellom sangerne i Ummayad-moskéen som vi snakket om tidligere. 

I «Love And Mercy» valgte jeg å plassere intervallene i innledningen svært nære hverandre fordi det kommer utvidelser seinere. I denne passasjen, for eksempel, begynner sangerne med å synge én melodisk variant, så kommer det en annen variant som er bredere, så en tredje som er enda bredere, og så videre.

I dette spesifikke eksempelet bruker jeg omtrent tolv toner som den grunnleggende melodiske konturen. Når jeg brukte det samme prinsippet med kvarttoner fikk jeg materiale som jeg brukte i andresatsen av «Love And Mercy». Noen ganger bruker jeg materialet melodisk, andre ganger harmonisk. 

 

Det er et verktøy. Du skriver en melodi, du lager utvidede serier av den, og så får du en bank av idéer du kan bruke. Hvordan du bruker det er en helt annen sak. For min egen del går jeg den organiske komponist-veien når jeg skaper musikken min; det er ingen strenge regler om å gjøre ferdig hver serie eller noe sånt. Komponisten skal ikke puttes i et bur, dette er bare en inspirasjonskilde. 

Hvis vi bruker den samme teknikken og deler tolvtoneskalaen inn i tjuefire kvarttoner, får vi mange flere varianter av de samme seriene:

Her er et annet eksempel fra andresatsen av «Love And Mercy» der jeg brukte kvarttonevarianter harmonisk i første- og andrefiolinene:

 

Som et lite sidespor kan vi også nevne den greske komponisten og teoretikeren Nikos Skalkottas11som startet sin karriere med å skape nasjonalt klingende musikk basert på gresk folklore, og deretter reiste til Wien og ble tolvtonekomponist. Da jeg foreleste i Athen sa den greske musikologen Aggeliki Kordellou at hvis Skalkottas hadde levd lenger, ville han ha oppfunnet de utvidede seriene.

Uansett – jeg har et stort reservoar av disse seriene, og jeg tenker «hva slags farge ønsker jeg meg her?» eller «her har jeg en fin serie som grunnlag for harmonier i de dypere orkesterfrekvensene», «her ser jeg noe jeg kan legge i piccolofløyte», og så videre. Banken er bare råmaterialet mitt, og den interagerer med instinktene mine og gehøret mitt. Så legger jeg til dekorasjonene, som for eksempel Bartók-pizzicato i bassen, tremoloer, farger, tempo – alt er bare åpent rom i utgangspunktet! Denne nye teknikken er det den polske doktorgraden min handler om, den har en masse muligheter innebygd i seg, og den er fortsatt med meg.

Den polske komponisten Grażyna Pstrokońska-Nawratil skrev en omtale av doktorgraden min der hun sa at måten min å bruke de utvidede seriene harmonisk og melodisk, med kvarttoner og heterofoni, høres ut som «samtidige strukturer i sine respektive kretsløp». Blåseinstrumentene kan spille en serie i heterofoni samtidig som strykerne spiller en annen serie som en lang akkord, og messingblåserne spiller de samme seriene som strykerne, men som enkelttoner – og hver av dem har sin egen verden. Dette skaper en flerlags tekstur, eller «kretsløpene» som ble nevnt ovenfor – som et eksempel: Kvinnestemmene synger lange toner og glissandi, mansstemmene synger korte toner («Hu-Bo», som er arameisk og betyr «kjærlighet») sammen med fagottene. Andremessingen spiller lange akkorder, og første- og andrefiolin spiller tremolo.  

Three concepts in Zaid Jabri’s music: Microtones, Heterophony and Expanded Series

(Photo by Piotr Malecki / Napo Images)

Click here to open post in Norwegian.

As told to Andreas Aase, professor II, NTNU

Introduction

Syrian composer Zaid Jabri spent the first half of his stay as composer-in-residence at NTNU’s Institute of Music in Trondheim, Norway, in the academic year of 2017-18. His illustrious career has seen him moving through the world musically and geographically, from an upbringing in a progressive artist family in Damascus, via substantial training at the Academy of Music in Krakow, Poland (which earned him an M.A. degree in composition, supervised by Zbigniew Bujarski) and a doctorate overseen by Krzysztof Penderecki, onwards to many prestigious commissions, residencies and lecture appointments in Poland, Turkey, Germany, Greece, Ukraine, Canada the United States, and elsewhere1.

The following interview-turned-lecture took place immediately preceding his departure for a one-year stay at Columbia University’s newly established Institute for Ideas and Imagination in Paris, where he will be a member of a small group of seven non-American fellows from across several disciplines.2 In our conversation, Zaid singled out three aspects from the vast compositional toolbox he has built over the years: Microtones, Heterophony, and an invention of his own from his degree work which he has dubbed Expanded Series. All of these features intertwine with each other in his music and illuminate his bridging of Western and Middle Eastern musical traditions. Through his compositions and through his teaching, Zaid stresses that this bridging is not only very fertile musical ground – it also has historical precedents that in themselves have served to break down barriers of perception over the centuries. Consequently, his methods simultaneously draw from very old traditions and strategies from the 20th and 21st centuries.

Heterophony

The common practice in mosques is for a solo singer (muezzin) to recite the Azaan ( Islamic call to prayer). But in the Umayyad mosque in Damascus, they interchange the musical phrases between the solo singer and a vocal ensemble. The ensemble members include one of seven ornaments in their response phrases, a practice that is obviously impossible to synchronize perfectly. As a result, you will hear the microtonal “clashes” between their voices during the ornaments reverberating in the space of the mosque, which creates a beautiful heterophony. This oscillation between dissonance and consonance makes the music more beautiful to my ears, and I like to use it as an inspiration.3

 

Let me show you an example of how I use this in one of my own compositions called Love and Mercy. It’s based on an Aramaic text by Gregorous Bar Hebraeus4, and this was my PhD project in Poland along with a thesis. Love and Mercy was performed in 2011 by the radio chorus in Krakow and the Polish National Radio Large Symphony Orchestra.

 

It’s like writing something with sounds that are not written. Or, it’s almost like cheating (laughs), because I try to compose something that sounds improvised.

In that example, the time distance between the instruments was very narrow. If we make it wider, we will have a result like an echo, but it’s not an echo. Let me play you a segment from the end of the piece. Listen to how the chorus parts start one after the other.

This heterophony is used in my chamber music, and it’s particularly effective if it’s performed in a big concert space where you can hear the sounds coming from different angles and corners of the room.

Here’s another example, from the piece Glyptos 2. Listen to the flute, the clarinet and the trumpet.

Each instrument can add its own ornaments – everything is written- and sometimes the instruments appear very quickly after one another, so you can hear dissonances and consonances between them. And the source for all this is in the ‘imperfection’ you heard in the recording from the mosque.

As an aside, I have also experienced the practice of performing music as very different from recording it. In some instances, I have had my music recorded one instrument at the time, layered in multi-track fashion, with the possibility of altering tunings and other things between the various passages of the given piece. I compare the difference between this and live performance in a big space to the difference between a ready-made microwave meal and an elaborately prepared dinner. Let me illustrate this through a comparison between a live recording of Abdel Baset, my favourite Quran citation singer, and what I perceive to be a lifeless, studio-manipulated recording.

 

If you noticed his high-pitched passage there, he did it all in one breath – it almost becomes a competition between him and the audience. In the studio, they can cut and paste things like this, like in the following recording. I hear this as cold and without energy.

 

Microtones

The following is based on a general lecture about microtones I did for students at the Academy of Music in Gdansk. I started with discussing intervals and also how overtones, or natural harmonic series, don’t exactly correspond to what we play on the Equal-tempered piano. We tend to think that all classical music is limited to this modern tuning, but it’s not, for example the natural horn used in classical music. I did a test with my students, based on the fact that, depending on where on the planet you look at it, some people can distinguish tonal variations down to six cents5, some from eight cents and above.

In Polish folk music, they don’t use well-tempered tuning – I honestly don’t understand why we think it’s the best!

 

She’s obviously singing very well, and there is no way you can accuse her of being ‘out of tune’, because she repeats every deviation from well-tempered tuning. You hear it in the instruments, too.

 

And, from another region, in Western Poland, there is the bagpipe – listen to the high third interval:

 

We did a project – which took me a while – with my Syrian friend Iyad Haimour who plays the Kanún, a dulcimer-like instrument. I dictated some tunings to him, in a process that could easily have been done on a computer, but that would have ended up sounding a lot more lifeless. I should also mention that I based my research on Al-Farabi’s observations on music6. First we have a major scale:

 

Then we have what I would call a more natural major scale, which to my ears sounds brighter – Baroque musicians in Europe will be familiar with this slightly different temper:

 

So already we here have two different major scales, which can be very important for composers. Then we have the Jharka scale, which is Persian:

 

Here’s a kind of minor scale:

 

And this is intended to be a minor natural tonality. It’s of older origin, and works very well for homophony in chords:

 

Here’s a Boussalik scale, which is another minor color, with a narrower range than the previous ones:

 

In Persia, they call the following scale Rast, and it gives us a third type of minor scale to work with. It includes what we call the ‘Neutral Third’. I hear it as full of light:

 

Mahur is a scale that I think arrived in the Ottoman empire in the 17th century, and it’s a kind of major scale.

 

Hijaz is a very common scale that is still used a lot. Orientalists like Rimsky-Korsakov used a piano approximation of it:

 

The Saba scale is difficult to work with – it’s very narrow. Listen to its color:

 

The Ziga Husam starts with the quarter tone – which will then work as a drone, and hence put the rest of the scale out of Western temper:

 

Also, I’d like to include a passage from Syrian Christian church music, where a male and a female sing first and the congregation – not a choir – sing in response. It’s called Mass In The First Mode:

 

And here is a church passage in the Eight Mode:

 

These examples served as important inspirations for my PhD project.

Now, some Eurocentric people say that microtonalities like these are foreign to them, they feel that it’s foreign and not part of their culture, but I can show you that’s not been the case. For example, the Polish composer Wojciech Bobowski traveled to the Ottoman empire in the 17th century and stayed there, playing an important role in Ottoman music7. Several Polish people went there, converted to Islam and integrated into the culture:

Between the two World Wars, there were several composers working with microtonalities. For example, we should mention Alois Hába, the Czech composer who experimented with quarter-tone twin-keyboard pianos that captured the full 24-note microtonal scale (you can see it in a museum in Prague)8. This is from his 1929 opera ‘The Mother’:

 

It wasn’t really possible to ask the musicians to play in quarter-tone intervals back then, so he used to tune the second violins a quarter-tone lower instead.

Here you have his ‘Sonata for Quarter- Tone Piano’. It sounds different on the piano, but this is how he composed his music – to my ears, it sounds wonderfully refreshing:

Of course, there was also Charles Ives, who composed “Three Quarter-tone Pieces” for two pianos that were tuned a quarter-tone apart. This is from the same period:

Perhaps the best one, in my opinion, was Ivan Wyschnegradsky from Russia – he belongs to almost the same period.

Martin Smolka is an interesting contemporary composer who lives in Prague9. This is how he uses microtones – he is very anti-romantic in a radical way, mocking the minor sentimental chords with detuning them with quarter tones, and this song is called ‘Mushrooms and Sky’ is a good example:

 

Of course, there is the Polish sonorism, which uses quarter-tones by through filling out clusters with them10. For example, Penderecki’s ‘De Natura Sonoris 2’. By the way, notice the texture he acquires by combining the musical saw with the flute.

This practice arose from an idea about breaking away from chords, melodies and other conventions, and thinking instead in different forms, about colors, contrasts, and so on. It’s a thought, and idea, and it probably does not spring from any traditional music practices.

Lutoslawski, unlike Penderecki, created his clusters from small melodies that were woven together with each other, so you could say his dissonances arise from the rhythm – from gestures.

In Gérard Grisey’s music, the microtones emerge from the overtones – this is from a piece called ‘Partial’” (the opening sound is from a trombone sound analyzed by software):

Syrian composer Nouri Iskandar used microtonal scales too – listen to this recording from Aleppo in 1998:

[fvplayer src=»https://musikk.hf.ntnu.no/wp-content/uploads/2018/10/Nouri-Iskandar-Cello-concerto-Aleppo-1998.mov» width=»320″ height=»240″]His music is a good example of the fact that modal music is not locked down the way we sometimes think of it: the various intervals can be slightly raised or lowered depending on the context in which they appear. The cellist George Hayrabedyan shows that here.

Now over to my own work and how these influences show up there. Song Without Words 3 is a piece for strings and cello, plus some percussion. I try to create a color of the quartertone rather than using it in a direct way. For example, the glissandi move downwards in micro intervals. This is how the texture sounds – I’m trying to create a sound that doesn’t really exist in a traditional string orchestra.  (This is the Syrian National Chamber Orchestra before the war):

That passage also includes aleatoric texture which creates the illusion of the strings improvising.

Sometimes composers are crazy and want to create sounds that don’t really exist. If you’re familiar with the Doppler effect, that’s what I imagine, say, when I work with a good cellist and have him or her play a motif and then repeat it one quartertone lower, then another quartertone lower, and each time we double the rhythmic duration – it’s twice as slow for every repeat. In the notation, I represent quartertone lower passages with a mirrored flat sign above the passage:

“Here’s a different way of using quarter-tones – this is a piece I wrote called Gera and Qasioun, played by my students. We don’t really hear this as quarter-tones, but they exist”:

Expanded series

This is a device I developed to expand on the principle of the drone-anchored Mass sections in one mode at the time that we heard from the Syrian Christian church music. I create variants on small melodies, maintaining the idea of keeping the same center. Here, for example, C is the center, and sets up the following sequence of notes:

Fig. 1

Then I do a multiplication of each step, and get this:

Fig. 2

To explain from the premise of the twelve-tone scale: The first interval in Fig. 1 is between C and C#, or two semitones. If we double it, we get a leap of four semitones, from C to Eb, which is the first interval in Fig. 2. This doubling then happens to the other intervals (or distances between notes) from Fig. 1, resulting in the series you see in Fig. 2.  There is, of course, a limit to how big your multiplications can be – we hear from approximately 15Hz up to 20 000 (at least when we’re children; later that can drop to around 15 000, at least that’s the case with me) and the solution is to return back in counting.

We can also expand the melodic shape’s rhythm – following the same logic, you can double the note values from Fig. 1 and get this:

Fig. 3

If you double both the rhythmic value and the intervals, you get this:

Fig. 4

And that’s just a basic expansion – imagine how many variations you can create on just a small motif! Because I maintain the direction of the intervals when I expand, the melody keeps its basic shape, it just becomes wider.

Then I apply the same principle to quarter- tones, and a huge library of possibilities opens up. And it all came from the church, from the idea of creating as many variants as possible from the same starting point – in the Syrian secular music that Bar Hebraeus came out of, that means D or E.

And you can apply fractal (or infinite) multiplication to this as well. Star shapes and triangles can form your melodic concept, which connects us to Islamic visual art as well: The infinity aspect of it tries to show that there is nothing like God – you can’t imagine God – so the artwork manifests as a symbol of a conceptual understanding, but not a visual representation. It’s not unlike the butterfly effect: Nature’s own imperfection creates its own beauty and perfection, just like the fluttering of the air between the singers in the Ummayad mosque we discussed earlier.

In Love and Mercy, I chose to have the intervals in the beginning very close to each other because it will start to expand. For example, in this passage the singers start out singing one melodic variant, then another which is wider, then another which is even wider, and so forth.

In this particular example, it’s about twelve notes that constitute the basic melodic shape. When I applied the same principle with quarter-tones, I got material that I used in the second movement of Love and Mercy. Sometimes I used it melodically, sometimes harmonically.

 

It’s a tool. You write a melody, you create expanded series, and you have a bank that you can use. What you do with it is a different issue. Personally, I go the organic composer’s route as I create my music; there is no strict rule about completing each series or anything like that. The composer should not be put in a cage, it’s a source of inspiration.

Using the same technique, if we divide the 12-tone scale into a 24 quarter-tone scale we get many more variants of the same series:

Here’s another example from the second movement of Love and Mercy where I used the quarter-tone variants harmonically in the first and second violins:

 

As an aside, it’s worth mentioning The Greek composer and theorist Nikos Skalkottas11, who started creating national music inspired by Greek folklore, then went to Vienna and became a dodecaphonist – and when I held a lecture in Athens, the Greek musicologist Aggeliki Kordellou said that if he had lived longer, she thought that he would have created the Expanded Series.

Anyway, I have a huge reservoir of these series, and I think “What kind of color do I want here? Dark?” Or “Here I have a nice series for harmony in the lower frequencies of the orchestra”, “Here I see something which I can put in the piccolo”, and so on. My bank is just my raw material, and it interacts with my instincts and my inner ear. Then I add the decoration, like Bartók pizzicato in the bass, the tremolos, the color, the tempo – it’s all open space! This new technique is what my doctorate from Poland is all about, it has a huge range of possibilities built into it, and it’s still with me.

The Polish composer Grażyna Pstrokońska-Nawratil wrote a review about my Ph.D. where she said that my way of using the Expanded Series harmonically, melodically, with quarter-tones and in heterophony sounds like “simultaneous structures in their own orbits”. The wind instruments can be playing one series in heterophony while the strings are playing a different series as a long chord at the same time, and the brass plays the same series as the strings but as single notes – and each of them has its own world. This creates a multi-layered texture, or the “orbits” mentioned above. For example: the female voices do long notes and glissandos, male voices do short notes (“HU-Bo”, which means “Love” in Arameic), with the bassoons. The second brass does long chords, and the first and second violins do tremolo.

Dokumentar om «Mantra»

«Mantra» er et verk skrevet av Ellen Lindquist (komponist og førsteamanuensis ved NTNU) i 2016 for Trondheim Sinfonietta etter bestilling fra Espen Aalberg (perkusjonist og stipendiat ved NTNU). I november 2017 ble verket spilt inn på Kimen Kulturhus i Stjørdal i samarbeid med BIS Records, og vil utgis på album i oktober 2018.

Vis hele teksten

Ellen Lindquist sier følgende om «Mantra»:
“I gammel indonesisk gamelantradisjonen trodde man at sjelen for hele gamelanen finnes i Gong Agengen, den aller største av gongene. Gong Agengen ble brukt for å tilkalle gudene, og det sies at alle de hengende gongene i gamelanen kunne sende mer komplekse beskjeder. Mitt nye verk ‘Mantra’ tar utgangspunkt i denne troen, og stykket er bygd på spektralanalyser av de fire store gongene i instrumentsamlingen. Solisten i Mantra spiller på mange ulike gamelaninstrumenter, og en del av materialet er utviklet i en improvisasjonsbasert prosess.” 

Skjul teksten