Schuberts pianomusikk ble jeg presentert for som barn, da jeg begynte min opplæring hos østerriske Helene Roe som bosatte seg i min hjembygd, nyutdannet fra Wien. Musikken har fra første stund hatt en spesiell plass hos meg. Det har vært et herlig prosjekt å gjøre denne innspillingen, det å kunne dykke ned i denne vakre elegansen!
Spilt inn med Øra Fonogram i Øra studio, med innspillingsleder Kyrre Laastad i november 2021.
Produsent var Øyvind Gimse.
Jeg spiller på et Yamaha konsertflygel.
Olivier Messiaen: Quatour pour la Fin du Temps (Kvartett til tidenes ende)
28. mars 2020 hadde vårt institutt planlagt en NTNU Forskningskonsert på Dokkhuset, hvor Messiaens Kvartett til tidenes ende skulle fremføres. Dessverre ble denne avlyst i kjølvannet av koronapandemien. Dette stoppet ikke musikernes sterke ønske om å få formidlet denne betydningsfulle musikken, og ved hjelp av studioingeniør Thomas Henriksen ble de tre satsene som kun er solo- eller duettsatser spilt inn i april 2020. Her er den innspillingen.
Kvartetten ble skrevet mens Messiaen satt i fangenskap i leiren Stalag VIII A ved Görlitz i Silesia under andre verdenskrig, og den ble urfremført av ham selv og tre medfanger 15. januar 1941 – utendørs i kulden foran medfanger og voktere, på instrumenter som vi kan forestille oss var av en helt annen kvalitet enn det våre kollegaer har tilgang på i dag.
Forordet i filmen er fra Johannes’ Åpenbaring 10, 1-2, 5-7 – en bibeltekst som inspirerte Messiaen til å skrive dette verket. Du får høre sats 5, 3 og 8, og forordene til satsene er Messiaens egne.
Rik De Geyter, klarinett
Daniel Turcina, fiolin
Øyvind Gimse, cello
Mona Spigseth, klaver
Thomas Henriksen, lyd og bildeopptak, redigering
Den utsatte forskningskonserten med hele verket på programmet ble gjennomført 31. oktober 2020.
– Your concentration’s slipping because it’s been too long since the last time you ate. All that counts now is to secure your dinner, so you pull yourself together and focus on the only task at hand: catching an elusive trout from a cold Norwegian mountain lake. Quitting is not an option, or you won’t eat that evening – plain and simple.
– You’ve been at it for hours, yet you haven’t quite nailed the last section of the prelude. The mind drifts, your wrists ache, and the coffee machine is just down the hall, so you get up and wander off. For thirty-five guilt-ridden minutes or so, you’re a quitter (even though you’ll be back in the practice room soon enough).
I go mountain trekking for weeks on end, not because I think fishing increases my musical stamina, but because I feel the value of being in nature right down to my bones – and then some kind of transference occurs. I need that kind of reminder from time to time, where I live far away from music performance for a short time. I can greatly admire fantastic musicians who don’t need that kind of valve, but in certain ways I know I’m different – nothing to do with right or wrong – and we always need to remember that individual personalities as well as traditions of behavior shape how we relate to work, art and life.
If you catch a fish, you reach something palpable and defined. Mission for the afternoon accomplished. If you reach for a good musical result, the culmination is invisible, abstract, and it can move around from one day to the next. You need to secure a level of execution that expresses a stabilized idea inside the abstraction of music, but you can’t define it too tightly – or else other people will be forced into your idea of a musical piece, and not be allowed to contribute with their own imagination. In order to reach a state of performance like that, you need identification points along the way – ‘there! I think I found something!’ – and hold on to those identification points as you progress onwards. You find them by engaging the challenge, by using your full range of instinct to find workarounds, and – not least- trusting your stamina.
And that´s what trout fishing has to do with maintaining the Arctic Guitar trio as an unchanged ensemble since the early 1990s. No matter how long we’ve been playing together, we’re still three individual people, and each member has his own perception of when identification points in the process will emerge. That’s not a problem, in part because we’ve dedicated our career to playing commissioned works by living composers, whose ideas and vision will always be the overarching premise of our work. So you adapt, you listen, you merge with the others, and you keep a common goal in sight. You also remain humble to the possibility that someone else’s will can be a positive influence on you. All of this connects you to the world.
Because we live in different places, we’re always hungry for growth when we meet. We don’t get tired of each other’s company and we don’t fall easily into conflict zones. Because the idea for us to play together came from someone else – Nordland Music Festival suggested we perform a piece by Norwegian composer Bodvar D. Moe – we didn’t have a mission statement from the outset. There was some agreement about what not to do, however; the idea of becoming a crossover ‘pops’ project for classical guitarists, with a repertoire of show tunes and classical ‘hits’, for example, gave all three of us the creeps. We agreed we had something quite specific to build on here, and a general outline for our mandate emerged: To expand the repertoire for guitar trios, to commission new music, and to stay within our field, because that’s what we do best – our upcoming album reflects these dogmas clearly. However, we didn’t want to commit ourselves to exclusively performing contemporary music, because we do like to connect with an audience on common ground every now and then. This explains the transcriptions we include in our repertoire: ‘Kjempeviseslåtten’ (Ballad of Revolt) by Harald Sæverud, all four ‘Norwegian Dances’ by Grieg, and several of the latter’s ‘Lyric Pieces’. We get asked what the difference is between this and playing guitar editions of ‘classical hits’ such as Vivaldi, and the answer lies within our interest in historical contexts surrounding the music. Being aware of societies, dances, technologies and cultural codes throughout history always helps unpack the music, while it’s not the same as academic observation and analysis. The famous Norwegian composers mentioned above got their primary source material from the Hardanger fiddle and other Scandinavian folk art. Our trio needs to find out whether or not we can actually contribute something to the music, since it’s quite familiar to a lot of audiences around the world. One clear example, which is also interesting from a purely artistic perspective, is our two recordings of ‘Kjempeviseslåtten’.
We started out from the observation that although this is a very famous piano piece, Sæverud himself also created an orchestra version, which tells us that he didn’t regard anything as sacred or locked down; his music could function in several settings. Also, one needs to remember that his disgust and despair at the Nazi occupation of Norway was behind the whole character of the piece – I believe he is quoted somewhere as saying he “spat out a rhythm” when he saw German barracks from the pier in Lærdal, western Norway (the dedication reads ‘To the fighters on the home front, big and small’). This connects with our wish to contribute something new: Though the piano can produce a lot of thunder, the guitar reaches its ‘breaking point’ a lot sooner, and if we apply controlled pressure on our instruments we can perhaps express Sæverud’s patriotic desperation even better than the piano – with no offense intended towards the pianists of the world! We actually ended up recording it twice, because we weren’t happy with the first attempt, where we stopped the ascending dynamic curve in the middle of the most dramatic passage, and started over again from a quieter place, in order to preserve performative-technical headroom. With the benefit of hindsight, I think we all knew deep down this wasn’t really working, but we let it go. On the second version, we let the desperation be the premise for our whole interpretation instead, and investigated how much our strings, nails, wood structures and microphones could withstand. Sæverud’s dynamic directions towards the end of the score tells you all you need to know: molto frenetico con tutta forza.
—Spotify-lenke: “Ballad of Revolt” (2005-versjon) https://open.spotify.com/track/0IbOrJVLWDpQBs3xgtR0uj?si=lSELs_iiTuiWmPj-uBC-ZA
On our upcoming record, we include a specially commissioned suite by another Norwegian composer, Sigmund Groven, whose music is also inspired by Norwegian folk art, but comes out with a milder musical temperament. I think the essential quality of his music is to be found precisely in this lack of high drama, something that actually became a slight challenge for our trio. Sometimes you need time through the work process in order to just let the music be what it is, and Groven’s music works best when you acknowledge the greatness in small things, so to speak. Then you go back and realize it’s the same thing with Sæverud; his piece works in a violent, sweaty performance because that’s what his music is – quite naturally, whereas Groven’s melodies breathe better if you just apply an everyday lilt to it. Any kind of music works best best if you just let it lead you along as you perform it. Improvising musicians talk about this all the time: ‘The improvisation just led me to hearing something I ought to play, and then I played it’.
Eirik Hegdal’s piece for us was conceived completely without our involvement, which is our usual policy anyway. The composer’s creativity and ideas should be uninterrupted by us, though we may suggest some minor adjustments in terms of exactly where “the stream flows” here and there. We were involved in shaping a tentative title, leading to him naming it “Ice and Echo”, which reflects the theme of the Arctic in our work. Eirik primarily plays reed instruments, so we inevitably found ourselves discussing the idiomatics of our chosen instrument: sometimes a composer’s limited knowledge of, say, a fretboard on a guitar can be a good thing and lead to new approaches – if you want something to express conflict, resistance, or other energies that butt heads, it can be a bonus to have something written in a manner that’s slightly less technically accessible. But sometimes you come across passages that simply aren’t playable, and that’s when you need to broaden your field of vision: Take the proverbial elevator all the way down, look outwards and try to establish the overarching idea from the composer; what’s underpinning this? Then you make your changes according to what serves the basic idea best. This is not the same as an academic approach, this is about maintaining your performer’s identity while looking around for contexts of different kinds. The very second you try to apply a comprehensive and objective model of understanding and explaining of art, as a performer, is when we all run into insurmountable problems. When I teach, I use models of explanation a lot in the technical realm – understanding anatomy and so forth – but only to facilitate the transition into the area of aesthetics as soon as possible. In the program notes for “Ice and Echo”, Eirik himself defines his musical ideas in a clear and musician-ly fashion: the dissonance between whole-tone intervals, phrases that are repeated quickly and unevenly, and so forth.
We wouldn’t be able to understand Early music the way we do today if it hadn’t been for the performers, the actual doers, who were willing to ‘take the elevator all the way down’ and look outwards. They had copies of old instruments made, they studied eyewitness accounts as well as scores, and they experimented. Through their practical-aesthetical work processes, they internalized and agreed upon outer boundaries for their way of performing. The music works organically inside these boundaries, and something feels strange if you step outside them. You develop an intuition for these outer boundaries, and for the endless possibilities of experimentation if you stay inside them. A defined example: When is the music no longer possible to dance to?
I’ve played solo works by Bertil Palmar-Johansen before, but this is the first time our trio has commissioned anything by him. We suggested quite a few changes across several meetings/rehearsals, and the result speaks for the value of actually trying out ideas with an ensemble to eke out what works and what doesn’t. One really cool experience when you work with someone this good is that you can get to a point in the music that really, really works, and then – oops! – it’s over. What you do then is to ask very carefully: “Can you write more of that little thing there, please?”. In some cases, the composer will indulge you, other times they’ll decline and say that what is there already is enough. In these cases, the composer always has the last word (within reason).
The chasm between performer and composer hasn’t always been totally clear-cut. At NTNU, we’ll be introducing a requirement for our classically-oriented instrumental students to perform a work of their own as part of their bachelor-degree recitals. But the Arctic Guitar Trio definitely belongs in a tradition of ensembles that commission and interpret original music. In our own small way we’re attempting to bridge the gap that opened up between these two groups in the eighteenth and nineteenth century: symphonies got bigger, so one had to specialize in order to get to the finish line (incidentally, our local symphony orchestra will be performing Mahler’s 6th a few days from now, one of the pinnacle works from this era). The technical challenges from the composers also caused virtuoso specialists, look at Tchaikovsky’s piano concerts, for example.
In a certain sense, you can understand our guitar trio’s longevity in the light of all the things we’ve discussed here: Three is more than one – you remain humble to the fact that other people’s knowledges, instincts and ideas can work better than you own. I try to let it inspire me as a teacher every day; let guitarists live inside the productivity of ensemble playing and the social-musical alertness it brings. You’ll remain open to ditching your own preconceptions and adopting someone else’s vantage point – and then make it your own: “This isn’t how I would approach it at all, but wow, it’s working”.
It’s just like catching trout. You have to think the same way it does if you want to catch it.
Våren 2019 var jeg så heldig at jeg fikk jobbe med nyskrevet musikk og sammen med TrondheimSolistene har jeg spilt inn et album med blant annet to nyskrevne verk: Vegen og Hippocampus variasjonene. Disse verkene er skrevet spesielt for meg, av henholdsvis Henning Sommerro og Bertil Palmar Johansen. Vegen er et variasjonsverk for solo klaver over sangen «E Slåttåtæja», mens klaverkonserten Hippocampus-variasjonene er et verk basert på Palmar Johansens samarbeid med nobelprisvinner May-Britt Moser. I tillegg inneholder innspillingen Sommeros klaverkonsert Triquarta og klaversuiten I en blå sirkel av Palmar Johansen. Albumet er innspilt i Øra studio våren 2019 med Øyvind Gimse som produsent.
Les omtaler av platen: Textura (Canada) her, klassisk blogspot her, og kulturfestivalmagasinet KUFEMA her.
Etter studier hos professor Einar Henning Smebye i Oslo og en oppsiktsvekkende debut i 1991 ble Mona Spigseth ansatt som klaverlærer og akkompagnatør ved NTNU Institutt for musikk. Hun har siden vært svært aktiv i norsk musikkliv både som solist og kammermusiker, og er en ofte benyttet akkompagnatør for landets fremste utøvere. Hun har gjentatte ganger opptrådt ved Olavsfestdagene i Trondheim, ved festspillene i Nord-Norge, vært akkompagnatør ved Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse, og også vært solist med symfoniorkestrene i Bergen, Stavanger, Trondheim og med Trondheimsolistene.
Mona er glødende opptatt av talentutvikling, og har de senere år vært mentor og akkompagnatør til flere av våre fremste unge lovende talenter, og hjulpet de frem mot et internasjonalt nivå. Mona har deltatt ved flere innspillinger tidligere. Dette er Mona første soloalbum.
Since studying in Norway with Professor Einar Henning Smebye, and her noticeable debut in 1991, Mona Spigseth has been a piano teacher and an accompanist by the NTNU Department of Music. As a soloist as well as a chamber musician, she has been an active part of the Norwegian music scene and is a popular accompanist amongst the country’s foremost musicians. She has frequently performed at Olavsfestdagene in Trondheim and Festspillene in North Norway, as well having been an accompanist by Queen Sonja International Music Competition), and she has performed as soloist with orchestras in Bergen, Stavanger, Trondheim, and alongside Trondheimsolistene.
Mona has a passion for developing talent and has in recent years acted as Mentor and accompanist for several of our most promising young talents, assisting them towards an international level of performance and understanding. Mona has participated in multiple recordings previously. This is Mona’s first solo album.
«Vegen» (2018) er et variasjonsverk over sangen «E slåttatæja». Mona Spigseth lanserte ideen om å lage et variasjonverk over melodien Sommerro laget i 1976 til et høstdikt av Hans Hyldbakk. (1898-2001) Henning Sommerro har laget 30 melodier til Hyldbakk sine dikt, men selv om de begge er fra Surnadal på Nordmøre og kjente hverandre godt, samarbeidet de ikke. Diktene Sommerro tonesatte hentet han fra ulike diktsamlinger Hyldbakk hadde gitt ut. Variasjonene er nært knytt opp til Hyldbakk sitt dikt ved at navnene på de ulike satsene er sitat hentet fra diktet.
«The Road» (2018) is a set of variations over the song «E Slåttatæja». Mona Spigseth came up with the idea to write variations over the melody that Henning Sommerro made in 1976 for an autumn poem written by Hans Hyldbakk (1898-2001). Sommerro has composed melodies for 30 of Hyldbakk’s poems, but they never collaborated on a work together despite the fact that they both come from Surnadal in Nordmøre and knew each other well. The poems that Sommerro set to music were taken from various collections of poems published by Hyldbakk. The variations are directly associated with the poem by the use of quotes from the poem used as titles for each movement.
«Vegen» – «The Road»
Tema – Theme / Du går så bratt – You walk so proudly / Fint bli fare frå fotå din – Beautiful are your footsteps / Vi ska møtast – We shall meet / Stronk å strakjin – A most upstanding person of consequence / Nakjin – Naked / Innåt elvafara By the riverbank / Kloa e kvesst – Waiting with sharpened claws / På kjerkegara – At the cemetery / Høytørk – Drying the hay
«Triquarta» (2002) av Henning Sommerro er en concertino for klaver og orkester i tre satser. Verket kan beskrives som en liten reise i komponistens hode. Det finnes tre utgaver av verket. En med strykere som på denne innspillingen, en med symfoniorkester og en med blåsekvinett.
«Drama and Flirt»
Sats 1 er en fri, lekende og flørtende sats med innslag av jazzliknende tilløp og en Charlie Chaplin som lurer i kulissene. Alt samles i en cadenza for deretter å ende optimistisk i en finale.
«Romance»
I sats 2 presenterer klaveret satsens tema so er bygd på den første frasen av en romantisk melodi fra Georgia. Satsens fokus er det enkle motivet, men mot slutten høres ekko fra åpningen av 1. sats.
«Toccata»
Sats 3 er en Toccata bygd på en folkemelodi fra komponistens fødested, Surnadal: “Klava-konas marsj 3. dag i bryllaupet.” Satsen er en tilbakevending til røttene, men mot slutten dukker nok en gang det kromatiske åpningsmotivet fra 1. sats opp igjen som om det vil minne oss om at reisen ikke tar slutt.
Henning Sommerro’s «Triquarta» (2002) is a concertino in three movements for piano and orchestra. The work can be described as a short journey inside the composer’s head. Sommerro has made three versions of the work. One with strings, as in this recording, one with symphony orchestra and one with wind quintet.
«Drama and Flirt»
The first movement is a free, playful and flirty movement with jazzy features and Charlie Chaplain lurking in the background. All the material is gathered in a cadenza before ending optimistically in a finale.
«Romance»
In the second movement, the piano presents a theme built on the first phrase of a romantic melody from Georgia. This simple motive is the main focus of the movement but towards the end we hear an echo from the opening of the first movement.
«Toccata»
The third movement is a Toccata built over a melody from the composer’s birth place, Surnadal; «March of the Serving Wife on the third day of the Wedding» . The movement draws from the composer’s roots for inspiration, but towards the end we again hear the chromatic opening motive from the first movement, as if to remind us that the journey does not end.
«Danse i måneskinn» Nede ved stranden, – inne i et Munch-bilde. «Livets Dans»
«I en blå sirkel» Noe om å sitte ute en kveld – når høst blir til vinter. Den aller fineste timen i året. Mørkeblått nordisk lys går inn i blåtoner.
«Noe om å finne veien» – er signalene til to gridceller som sender informasjon seg imellom og til andre celler rundt seg – dypt inne i hjernen. Det er en underlig vei å gå langs. Jeg har satt en gridcelle på hver av pianistens to hender og latt de spille i vei. Det er to spretne celler, så høyre og venstre hånd fyker opp og ned på klaviaturet…men ja, de finner veien – helt ut til siste takt…både cellene, hendene og pianisten.
«Rolig sjø i dag» er noe om å bare sitte, en fin dag, å se utover havet, la tankene vandre i langsomme bølger. – en båt som driver, og du driver rolig med.
Konsert for piano og strykeorkester – Hippocampus Variations
Fra elektriske impulser, sendt fra en hjernecelle til en annen – over til musikk, sendt fra et menneske til et annet.
I forbindelse med at May-Britt Moser i 2014 ble tildelt Nobelprisen i fysiologi/medisin komponerte jeg Khroma, stykke ble urfremført under feiringen. Dette ble starten på et langvarig art/science samarbeid mellom henne, Trondheimsolistene og meg. Det ble spikes, hippocampus, gridceller, fartsceller – sprakende elektriske signal fra dypet av våre hjerner. Khroma i Trondheim (Nobelprisfeiring), så My Running Rat i Chicago, Lost Memory på Cuba (og etter hvert mange andre steder), Into Whiteness på Starmus Festival (2018) – og ja, veien går fortsatt videre.
Gridceller, kantceller og fartsceller kravlet over notelinjene og hvert et spike (elektrisk impuls fra cellen) er inspirerende og fulle av rytmer og musikk – det er en fryd. Jeg brukte uker, måneder og til sammen år for å transkriberte disse hemmelige signalene. Spike for spike over til noter, til rytmer og melodier – som så blir byggeklosser inn i musikken. Et art/science prosjekt på fremmede stier. Så ringer Mona Spigseth og vil ha en pianokonsert – riktig nok etter at hun hadde urfremført pianostykket «Noe om å finne veien» som er en «samtale» mellom to gridceller. Forskning og kunst, – et spennende felt å gå inn i – inspirerende for alle parter og en fin utfordring til å tenke nytt, høre nytt og skape nytt.
I musikken jeg har komponert til May-Britt sine art/science forelesninger har jeg forsøkt å være tro mot det materialet jeg har fått fra laben deres. Fartscellenes fantastiske rytmikk når de «suser» fremover er eksakt transkribert – bare roet ned noen hakk – altså tatt ned i tempo, så det kan spilles på instrumenter og oppfattes av øret.
Men i Hippocampus Variations har jeg lurt meg unna May-Britts våkne blikk og lekt litt rundt på egenhånd. Jeg har brukt noe av det transkriberte overskuddsmaterialet (og det er det stabler av noteark med) og arbeidet det inn i en annen musikalsk setting. Med solist/orkesterformen som utgangspunkt har stoffet fått en annen klang – en annen retning. Det har blitt en annerledes fortelling, et annerledes landskap, men fortalt i det samme språket – med de samme byggeklossene – de samme elektriske impulsene.
Musikken er tilegnet May-Britt Moser og Mona Spigseth. En stor takk for masse inspirasjon, arbeidsglede og tålmodighet.
– Bertil Palmar Johansen
«Dancing in the moonlight» Down by the water, innside a picture by Edvard Munch. «The Dance of Life”
«In a Blue Circle» There is something about sitting outside in the evening, when autumn turns into winter. The best time of the year. The dark colors in the nordic sky in various tones of blue.
«Something about finding your way» is the signals from two grid cells that send information between each other and to surrounding cells, deep inside the brain. It is a mysterious road to follow. I have put a grid cell on each of the pianists two hands and let them play away. They are two very active cells, so the right and left hands fly up and down the keyboard … but they find their way – right up to the last bar … all of them – the cells, the hands and the pianist.
«Calm Sea Today» is about just sitting, on a beautiful day, looking out over the sea and let-ting your mind wander in slow waves of thought – in a drifting boat, with you drifting quietly with it.
Concerto for Piano and String orchestra – Hippocampus Variations
From electric impulses that are sent from one brain cell to another – over to music, which is sent from one person to another.
I composed «Khroma» when May-Britt Moser and Edvard Moser were awarded the Nobel Prize for Physiology/Medicine in 2014. The work was premiered during the celebrations. This marked the beginning of a long art/science collaboration between May-Britt, the Trondheim Soloists and myself.
Suddenly I was working with spikes, hippocampus, grid cells, speed cells – crackling electrical signals from the depths of our brains.
We performed «Khroma» in Trondheim, then «My Running Rat» in Chicago, «Lost Memory» in Cuba (and several more places), «Into Whiteness» at Starmus festival in 2018 – and the list keeps growing.
Grid cells, edge cells and speed cells crawl all over the manuscript paper and each spike (electrical impulse from a cell) is inspiring. Together they are full of rhythm and music and are a joy to listen to. I have used weeks, months and now years to transcribe these secret signals. Spike for spike are written as notes, rhythms and melodies, which then become building blocks for the music. An art/science project following new and hitherto unknown paths.
Then I got a phone call from Mona Spigseth who asked for a piano concerto – after having premiered my piano piece «Something about finding your way» which is a «conversation» between two grid cells. Science and art are an exciting combination to explore, inspiring for all involved, and it challenges us to think and listen in new ways.
In the music I have composed for May-Britt’s art/science lectures, I have tried to remain true to the material I have been given from their lab. The speed cells’ amazing rhythms when they speed forward are exactly transcribed – just calmed down slightly – reduced in tempo so that they can be played by instruments and heard by the ear.
But in «Hippocampus Variations» I have sneaked away from May-Britt’s vigilant eye, and played around independently. I have used some of the surplus transcribed material (of which there are piles!) and worked it into a different musical setting. With the instrumentation of a soloist and orchestra as the starting point, the material has found a different sound, been taken in a different direction. It tells a different story, in a different landscape, but uses the same language – made up of the same building blocks, the same electrical impulses.
The music is dedicated to May-Britt Moser and Mona Spigseth. A big thank you for lots of inspiration, a rewarding project and plenty of patience.
– Bertil Palmar Johansen
Produced by Øyvind Gimse
Recorded and mixed by Jo Ranheim
Mastered by Karl Klaseie
Recorded at Øra Studio, Trondheim 2019
Photography and design by Marthe A. Vannebo
Translations to English by Sarah Warner Vik
Innspillingen er støttet av Trondheim kommune, NTNU, Faste og Florry Svendsens legat, Kulturrådets diversestipend, Fond for utøvende kunstnere.
All rights reserved © Øra Fonogram, 2019.
Jarl Strømdal, 1. Amanuensis ved NTNU – Institutt for musikk, i samtale med Andreas Aase
Konsentrasjonen begynner å glippe fordi det er litt for lenge siden sist du spiste. Alt som teller nå er å sikre deg middag, så du tar deg sammen og og fokuserer på den eneste oppgaven du har foran deg: å fange en balstyrig ørret i et norsk fjellvann. Du kan ikke gi opp, for da har du ingenting å spise den kvelden – rett og slett.
Du har holdt på i timesvis, men likevel har du ikke fått på plass den aller siste delen av preludiet. Tankene vandrer, håndleddene svir, og kaffemaskina er rett nedi gangen, så du reiser deg og går. Du gir opp i femogtredve skyldbetyngede minutter, selv om du kommer til å være tilbake i øvingsrommet innen kort tid.
Jeg vandrer I fjellet flere uker i slengen, ikke fordi jeg tror fisking øker min musikalske stamina, men fordi jeg føler verdien av å være I nature helt inn til margen – og da kan en overføring finne sted. Denne påminninga er helt nødvendig for meg innimellom, jeg trenger å leve langt unna fremføring av musikk i en periode. Jeg beundrer store musikere som ikke trenger den typen sikkerhetsventil, men vet samtidig at jeg er litt forskjellig – det har ingenting med “rett” eller “feil” å gjøre – og det er viktig å huske at våre ulike personligheter såvel som atferdstradisjoner er med på å forme hvordan vi forholder oss til arbeid, kunst og liv.
Hvis du fanger en fisk, oppnår du noe håndfast og definert. Oppdrag utført for ettermiddagen. Hvis du strekker deg etter et bra musikalsk resultat, derimot, er kulminasjonen ofte usynlig for deg mens du er på vei, og den kan flytte på seg fra én dag til en annen. Du må prøve å sikre deg et utøvelsesnivå som uttrykker en stabilisert idé innenfor noe så abstrakt som musikk, men du kan ikke definere den for stramt – da risikerer du å tvinge andre folk inn I din idé om et musikkstykke, i stedet for at de kan bidra med sin egen forestillingsevne. For å komme til et sånt utøvelsesnivå må du finne noen identifikasjonspunkter underveis – “der! Der har vi noe!” – og holde fast på de identifikasjonspunktene når du utvikler deg videre. Du finner disse punktene gjennom å møte utfordringen, gjennom å bruke hele instinkt-registeret ditt til å finne løsninger, og, ikke minst, gjennom å stole på staminaen din.
Der er vi fremme ved parallellen mellom fisking og det at vi har holdt Arctic Guitar Trio gående siden tidlig 1990-tall. Selv om vi har spilt lenge sammen er vi fortsatt tre individuelle personligheter, og hvert medlem har sin egen oppfatning om når i prosessen identifikasjonspunktene kommer til å dukke opp. For oss er ikke det noe problem, delvis fordi vi har viet karrieren vår til å spille spesialskrevet musikk av nålevende komponister, og det er idéene og visjonene til disse komponistene som former det overbyggende premisset for arbeidet vårt. Så du tilpasser deg, du lytter, du smelter sammen med de andre, og du holder det felles målet i sikte. Dessuten forblir du åpen for at noen andres vilje kan være en positiv påvirkning på deg. Alle disse tingene knytter deg til omverdenen din.
Fordi medlemmene i trioen bor på ulike steder, er vi alltid sultne på utvikling når vi møtes. Vi blir ikke lei av hverandres selskap, og vi faller ikke inn i konfliktsoner. Vi hadde ikke noe klart mandat fra starten av, siden idéen til ensemblet kom fra noen andre – nærmere bestemt Nordland Musikkfestuke, som ville at vi skulle fremføre et verk av Bodvar D. Moe. Men vi delte noen idéer om hva vi ikke hadde lyst til å gjøre – tanken på å bli et “crossover/pops”-ensemble som spilte arrangementer av kjente låter, for eksempel, ga oss frysninger. Vi ble enige om at vi hadde noe spesielt å bygge på her, og begynte å få øye på oppdraget vårt: Å utvide repertoaret for gitartrioer, å bestille ny musikk, og å holde oss til det vi kan best – den kommende plata vår uttrykker disse dogmene klart og tydelig. Samtidig liker vi å kommunisere med et bredt publikum, så vi forpliktet oss ikke til å utelukkende fremføre ny musikk, og det er forklaringen på hvorfor vi spiller transkripsjoner av Sæveruds “Kjempeviseslåtten”, og alle Griegs «Fire Norske danser» samt flere av hans “Lyriske Stykker”. Iblant blir vi spurt om hva som er forskjellen på dette og det å spille gitarversjoner av klassiske “hits”, og svaret ligger I vår interesse for den historiske konteksten rundt musikken. Det er lettere å pakke opp musikken hvis du er klar over samfunn, danser, teknologier og kulturelle koder gjennom historien, men det er ikke det samme som akademisk, distansert analyse. De norske komponistene jeg nevnte tidligere hentet i stor grad råmaterialet sitt fra norsk folkekunst, slik som hardingfela. Trioen vår må finne ut om vi kan bidra med noe til musikken, siden den er relativt kjent for mange mennesker rundt i verden. Et tydelig eksempel, som også er interessant sett fra et rent kunstnerisk perspektiv, er våre to innspillinger av “Kjempeviseslåtten”.
I dette tilfellet tok vi utgangspunkt i at selv om dette er et svært velkjent pianostykke, så skapte Sæverud også en orkesterversjon – dermed betraktet han neppe musikken sin som entydig definert og hogd i stein, vi tror heller han mente den skulle kunne brukes i flere sammenhenger. Man skal heller ikke glemme at hele motivasjonen for å skrive dette stykket kom fra Sæveruds avsky og fortvilelse over den nazistiske okkupasjonen av Norge. Han er visst sitert på at da han «spyttet ut en rytme» da han fikk øye på tyske soldatbrakker fra kaia i Lærdal (dedikasjonen lyder «til heimefrontens store og små kjempere!»). Her fant vi en forbindelse til ønsket vårt om å bidra med noe nytt: Der pianoet kan brukes til å lage masse torden og bråk, så når gitaren sitt bristepunkt mye tidligere, og hvis vi presset instrumentene våre kunne vi kanskje til og med uttrykke Sæveruds patriotiske desperasjon enda bedre enn pianoet – uten at det er ment som noe spark til verdens pianister! Vi har faktisk spilt inn dette stykket to ganger i karrieren vår, fordi vi ikke ble fornøyd med det første forsøket – vi stoppet den dynamiske stigningen midt i den mest dramatiske passasjen, og startet «nedenfra» igjen, for å sikre oss teknisk og dynamisk overskudd til toppunktet. Selv om vi nok innså at det ikke fungerte helt lot vi det passere den gangen, men i den nye versjonen lar vi desperasjonen være hele premisset for tolkningen vår: her undersøker vi hvor mye press vi kan legge på strenger, negler, treverk og mikrofoner. Sæveruds egne dynamiske angivelser mot slutten av partituret forteller deg alt du trenger å vite: molto frenetico con tutta forza.
—Spotify-lenke: “Kjempeviseslåtten” (2005-versjon, Arctic Guitar Trio) https://open.spotify.com/track/0IbOrJVLWDpQBs3xgtR0uj?si=lSELs_iiTuiWmPj-uBC-ZA
På den neste plata vår har vi også med en spesialskrevet suite av en annen norsk komponist med folkemusikalsk inspirasjon, men med mildere temperament: Sigmund Groven. Jeg tror essensen i musikken hans er å finne i akkurat dette fraværet av stort drama, og akkurat dét ble faktisk en liten utfordring for trioen vår. Av og til må du bruke litt tid i arbeidsprosessen for å la musikken bare være som den er, og Grovens musikk fungerer best når du anerkjenner det store i det lille. Så kan du gå tilbake til Sæverud og komme til samme konklusjon: stykket hans fungerer best i en dramatisk, silsvett fremføring fordi det er slik musikken hans er – helt naturlig, mens Groven sine melodier fungerer bedre hvis du legger dem i et hverdagslig ganglag. Musikk fungerer best hvis du lar den lede deg gjennom tolkningen din. Improviserende musikere snakker om dette hele tida: «Improvisasjonen ledet meg til å høre hva jeg burde spille, og så spilte jeg det».
Eirik Hegdal sitt stykke ble unnfanget helt uten vår innblanding, noe som for så vidt er ganske vanlig for vår del. Komponisten bør kunne utfolde seg kreativt uten å bli forstyrret av oss, selv om vi kanskje foreslår noen mindre justeringer i forhold til «hvor bekken renner» i enkelte tilfeller. Vi deltok i å utforme arbeidstittelen, og det brakte Eirik til «Is og Ekko», som reflekterer den arktiske tematikken vår. Han spiller først og fremst treblås-instrumenter, så det var ikke til å unngå at vi måtte diskutere en del instrument-idiomatikk. Av og til kan det være et gode hvis en komponist ikke kjenner til f.eks. gripebrettet på en gitar så godt – det kan føre til nye idéer, kanskje særlig hvis du ønsker å uttrykke konflikt, motstand, eller andre former for trassig energi. Men av og til kan det komme passasjer som rett og slett ikke er spillbare, og da må du ta et bredere perspektiv: Ta ‘heisen’ hele veien ned, se utover, og prøv å danne deg en idé om komponistens generelle konsept: Hva er det som ligger bak her? Så gjør du forandringer i henhold til hva som får frem den sentrale idéen på best mulig måte. Dette er, som sagt, ikke det samme som en akademisk tilnærming; det handler heller om å beholde identiteten din som utøver samtidig som du ser rundt deg etter kontekster av ulike slag. Hvis du prøver å ta i bruk en gjennomgripende forståelsesmodell av kunst og musikk støter du på uovervinnelige problemer, etter min mening. I undervisningssituasjoner tar jeg i bruk tekniske forklaringsmodeller – anatomiforståelse, for eksempel – men bare for å komme inn i estetikken så raskt som mulig. I programmet til «Is og Ekko» definerer Eirik de musikalske idéene sine på en klar og musikantisk måte: Dissonansen mellom heltoneintervaller, fraser som blir repetert raskt og ujevnt, og så videre.
Vi kunne ikke forstått tidligmusikken slik vi gjør i dag hvis det ikke hadde vært for utøverne, de faktiske gjørerne av musikken, som ‘tok heisen ned’ og rettet blikket utover. De fikk bygd kopier av gamle instrumenter, de studerte øyenvitneskildringer og partiturer, og de eksperimenterte. Gjennom de praktisk-estetiske arbeidsprosessene sine etablerte og internaliserte de rammene for fremføringspraksisen sin. Musikken fungerer organisk innenfor disse rammene, og ett eller annet føles feil hvis du trer utenfor dem. Du utvikler en fornemmelse for disse yttergrensene, og uendelige variasjonsmuligheter hvis du holder deg innenfor dem. Konkret eksempel: Når går det ikke lenger an å danse til musikken?
Jeg har spilt soloverk av Bertil Palmar-Johansen tidligere, men dette er første gang trioen vår har bestilt noe fra ham. Vi foreslo en del endringer over flere øvelser og møter, og jeg syns resultatet taler for verdien av å prøve ut idéer med et faktisk ensemble for å finne ut hva som fungerer og hva som ikke gjør det. Et snedig eksempel fra en slik prosess er at du kan komme til et punkt i musikken som virkelig fungerer, og så – svosj! – er det forbi. Da spør man forsiktig: «Kan du skrive litt mer av den lille greia der, er du snill?» Noen ganger vil komponisten etterkomme ønskene dine, andre ganger takker de nei og mener det er nok som det er. I slike tilfeller har komponisten alltid siste ord (innen rimelighetens grenser).
Skillet mellom utøver og komponist har ikke alltid vært like klart. På NTNU krever vi at bachelor-studentene på klassisk musikk fremfører et egenkomponert stykke på eksamenskonserten sin. Men Arctic Guitar Trio hører definitivt hjemme i en tradisjon av ensembler som bestiller og tolker original musikk. På vår egen lille måte prøver vi å tette gapet mellom utøver og komponist som oppsto på 1700-tallet: Symfoniene ble større, så man måtte spesialisere seg for å klare å komme i mål (kuriositet: Trondheim Symfoniorkester skal spille Mahlers 6. symfoni noen dager etter denne samtalen, et representativt verk for denne tendensen). De tekniske kravene fra komponistene brakte også frem virtuose utøvere, bare se på Tsjaikovskijs pianokonserter, for eksempel.
På en måte kan du se på langvarigheten til trioen vår i lys av alt vi har snakka om her: Tre er mer enn en – du forblir ydmyk ovenfor det faktum at andres kunnskaper, instinkter og ideer kan fungere bedre enn dine egne. Jeg prøver å la det inspirere meg som lærer hver eneste dag: la gitarister utfolde seg innenfor ensembler, så de kan oppleve den sosialiserende våkenheten det bringer med seg. Da forblir du åpen for å laste over bord dine egne forhåndsantagelser og kan ta til deg noen andre synspunkt i stedet: «Dette er ikke måten jeg ville gjort det på, men du verden som det fungerer».
Det er akkurat som å fiske ørret. Du må tenke sånn som den gjør hvis du skal fange den.
«Mantra» er et verk skrevet av Ellen Lindquist (komponist og førsteamanuensis ved NTNU) i 2016 for Trondheim Sinfonietta etter bestilling fra Espen Aalberg (perkusjonist og stipendiat ved NTNU). I november 2017 ble verket spilt inn på Kimen Kulturhus i Stjørdal i samarbeid med BIS Records, og vil utgis på album i oktober 2018.
Vis hele teksten
Skjul teksten
