Conlon Nancarrows Piano Studies orkestrert for kirkeorgel og elektronikk. Med improvisasjoner som utforsker beslektet estetikk gjennom dataprogram for algoritmisk improvisasjon. Video innspilt i Nidarosdomen 31 oktober 2019
Øyvind Brandtsegg: Orkestrering av Piano Studies. Dataprogram for improvisasjon. Marimba Lumina
Petra Bjørkhaug: Orgel
Jan Tro: Mentor og initiator av prosjektet i 2012
Nils Henrik Aasheim: Re-initiator (2019) og inspirasjon.
Thomas Henriksen: Lydinnspilling
Camtimul productions: Video innspilling og redigering.
Mikset av Øyvind Brandtsegg og Thomas Henriksen.
Ekstra videoredigering av Øyvind Brandtsegg.
Conlon Nancarrow (1912– 1997) er kjent for sine Studies for Player Piano. De intrikate komposisjonene overskred ofte de fysiske begrensningene en menneskelig utøver har. Han kodet musikken på pianoruller, og den ble på denne måten framført av de mekaniske instrumentene som var tilgjengelig i samtiden. De jazz-inspirerte, hypnotiske komposisjonene var ofte basert på algoritmer og komplekse matematiske forhold. Disse teknikkene påvirket både melodikk, harmonikk, rytmikk og tempoforhold. Likevel:
«My essential concern, whether you can analyze it or not, is emotional; there’s an impact that I try to achieve by these means.» (Conlon Nancarrow)
I dette prosjektet er Nancarrow’s Piano Studies orkestrert Øyvind Brandtsegg, for kirkeorgel, Disklaver og elektronikk. Arbeidet med Nancarrows komposisjoner har også ført til en videre utforsking av improvisasjon med disse mekaniske instrumentene i kombinasjon med Brandtseggs dataprogrammer for improvisasjon. Her kobles den menneskelige improviserte framføringen til en algoritmisk behandling som skaper muligheten for et samspill mellom menneske og maskin, algoritmer og intuisjon.
Ettersom hvert orgel er unikt, er også orkestreringen nødvendigvis unik for hvert instrument. To konserter med dette materialet (i Stavanger Konserthus og i Nidarosdomen) viser hvor forskjellig musikken ble formet for å utnytte mulighetene og begrensningene på hvert sted. Nancarrows musikk krever et ekstraordinært nivå av artikulasjon, på grunn av de komplekse rytmiske forløp og høye tempi. Noen ganger var det behov for en justering av individuell forsinkelse for hver tone, på grunn av individuelle forskjeller mellom orgelpiper. Den fysiske plasseringen av hver orgelpipe spiller også inn. Lydens hastighet er relativt lav, og en avstand på 10 meter mellom orgelpiper (som ikke er uvanlig) kan gi en tidsforskjell på 30 millisekunder. Kompensering for slike tidsforskjeller har vært nødvendig for å oppnå rytmisk artikulasjon og synkronisering mellom de ulike stemmene i komposisjonene.
Algoritmer og automasjon er allestedsnærværende i vårt moderne samfunn, og Nancarrows komposisjoner gir oss et interessant perspektiv på automasjon og mekanisering i en estetisk kontekst. Orkestreringen og framføringen av denne musikken viser også tydelig behovet for manuelt arbeid med implementasjon og tilpasning for å gjøre algoritmene meningsbærende for mellommenneskelig kommunikasjon.
Sitater om Nancarrow:
«The stuff is fantastic… You’ve got to hear it. It’ll kill you.» (Frank Zappa)
«Conlon’s music has such an outrageous, original character that it is literally shocking. It confronts you.» (John Cage)
Våren 2019 var jeg så heldig at jeg fikk jobbe med nyskrevet musikk og sammen med TrondheimSolistene har jeg spilt inn et album med blant annet to nyskrevne verk: Vegen og Hippocampus variasjonene. Disse verkene er skrevet spesielt for meg, av henholdsvis Henning Sommerro og Bertil Palmar Johansen. Vegen er et variasjonsverk for solo klaver over sangen «E Slåttåtæja», mens klaverkonserten Hippocampus-variasjonene er et verk basert på Palmar Johansens samarbeid med nobelprisvinner May-Britt Moser. I tillegg inneholder innspillingen Sommeros klaverkonsert Triquarta og klaversuiten I en blå sirkel av Palmar Johansen. Albumet er innspilt i Øra studio våren 2019 med Øyvind Gimse som produsent.
Les omtaler av platen: Textura (Canada) her, klassisk blogspot her, og kulturfestivalmagasinet KUFEMA her.
Vegen, pianovariasjoner over sangen «E slåttatæja» (Sommerro) Tema / Du går så bratt / Fint bli fare frå fota din / Vi ska møtast/Stronk og strakjin / Nakjin / Innåt elvefara / Kloa e kvesst / På kjerkegara / Høytørk
Danse i måneskinn (Palmar Johansen)
I en blå sirkel (Palmar Johansen)
Noe om å finne veien (Palmar Johansen)
Rolig sjø i dag (Palmar Johansen)
Hippocampus variations, concerto for piano and string orchestra (Palmar Johansen)
Triquarta, concertino for piano and string orchestra (Sommerro)
Drama & Flirt
Romance
Toccata
Mona Spigseth
Etter studier hos professor Einar Henning Smebye i Oslo og en oppsiktsvekkende debut i 1991 ble Mona Spigseth ansatt som klaverlærer og akkompagnatør ved NTNU Institutt for musikk. Hun har siden vært svært aktiv i norsk musikkliv både som solist og kammermusiker, og er en ofte benyttet akkompagnatør for landets fremste utøvere. Hun har gjentatte ganger opptrådt ved Olavsfestdagene i Trondheim, ved festspillene i Nord-Norge, vært akkompagnatør ved Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse, og også vært solist med symfoniorkestrene i Bergen, Stavanger, Trondheim og med Trondheimsolistene.
Mona er glødende opptatt av talentutvikling, og har de senere år vært mentor og akkompagnatør til flere av våre fremste unge lovende talenter, og hjulpet de frem mot et internasjonalt nivå. Mona har deltatt ved flere innspillinger tidligere. Dette er Mona første soloalbum.
Since studying in Norway with Professor Einar Henning Smebye, and her noticeable debut in 1991, Mona Spigseth has been a piano teacher and an accompanist by the NTNU Department of Music. As a soloist as well as a chamber musician, she has been an active part of the Norwegian music scene and is a popular accompanist amongst the country’s foremost musicians. She has frequently performed at Olavsfestdagene in Trondheim and Festspillene in North Norway, as well having been an accompanist by Queen Sonja International Music Competition), and she has performed as soloist with orchestras in Bergen, Stavanger, Trondheim, and alongside Trondheimsolistene.
Mona has a passion for developing talent and has in recent years acted as Mentor and accompanist for several of our most promising young talents, assisting them towards an international level of performance and understanding. Mona has participated in multiple recordings previously. This is Mona’s first solo album.
Henning Sommerro
«Vegen» (2018) er et variasjonsverk over sangen «E slåttatæja». Mona Spigseth lanserte ideen om å lage et variasjonverk over melodien Sommerro laget i 1976 til et høstdikt av Hans Hyldbakk. (1898-2001) Henning Sommerro har laget 30 melodier til Hyldbakk sine dikt, men selv om de begge er fra Surnadal på Nordmøre og kjente hverandre godt, samarbeidet de ikke. Diktene Sommerro tonesatte hentet han fra ulike diktsamlinger Hyldbakk hadde gitt ut. Variasjonene er nært knytt opp til Hyldbakk sitt dikt ved at navnene på de ulike satsene er sitat hentet fra diktet.
«The Road» (2018) is a set of variations over the song «E Slåttatæja». Mona Spigseth came up with the idea to write variations over the melody that Henning Sommerro made in 1976 for an autumn poem written by Hans Hyldbakk (1898-2001). Sommerro has composed melodies for 30 of Hyldbakk’s poems, but they never collaborated on a work together despite the fact that they both come from Surnadal in Nordmøre and knew each other well. The poems that Sommerro set to music were taken from various collections of poems published by Hyldbakk. The variations are directly associated with the poem by the use of quotes from the poem used as titles for each movement.
«Vegen» – «The Road» Tema – Theme / Du går så bratt – You walk so proudly / Fint bli fare frå fotå din – Beautiful are your footsteps / Vi ska møtast – We shall meet / Stronk å strakjin – A most upstanding person of consequence / Nakjin – Naked / Innåt elvafara By the riverbank / Kloa e kvesst – Waiting with sharpened claws / På kjerkegara – At the cemetery / Høytørk – Drying the hay
«Triquarta» (2002) av Henning Sommerro er en concertino for klaver og orkester i tre satser. Verket kan beskrives som en liten reise i komponistens hode. Det finnes tre utgaver av verket. En med strykere som på denne innspillingen, en med symfoniorkester og en med blåsekvinett. «Drama and Flirt» Sats 1 er en fri, lekende og flørtende sats med innslag av jazzliknende tilløp og en Charlie Chaplin som lurer i kulissene. Alt samles i en cadenza for deretter å ende optimistisk i en finale. «Romance» I sats 2 presenterer klaveret satsens tema so er bygd på den første frasen av en romantisk melodi fra Georgia. Satsens fokus er det enkle motivet, men mot slutten høres ekko fra åpningen av 1. sats. «Toccata» Sats 3 er en Toccata bygd på en folkemelodi fra komponistens fødested, Surnadal: “Klava-konas marsj 3. dag i bryllaupet.” Satsen er en tilbakevending til røttene, men mot slutten dukker nok en gang det kromatiske åpningsmotivet fra 1. sats opp igjen som om det vil minne oss om at reisen ikke tar slutt.
Henning Sommerro’s «Triquarta» (2002) is a concertino in three movements for piano and orchestra. The work can be described as a short journey inside the composer’s head. Sommerro has made three versions of the work. One with strings, as in this recording, one with symphony orchestra and one with wind quintet. «Drama and Flirt» The first movement is a free, playful and flirty movement with jazzy features and Charlie Chaplain lurking in the background. All the material is gathered in a cadenza before ending optimistically in a finale. «Romance» In the second movement, the piano presents a theme built on the first phrase of a romantic melody from Georgia. This simple motive is the main focus of the movement but towards the end we hear an echo from the opening of the first movement. «Toccata» The third movement is a Toccata built over a melody from the composer’s birth place, Surnadal; «March of the Serving Wife on the third day of the Wedding» . The movement draws from the composer’s roots for inspiration, but towards the end we again hear the chromatic opening motive from the first movement, as if to remind us that the journey does not end.
Bertil Palmar Johansen
«Danse i måneskinn» Nede ved stranden, – inne i et Munch-bilde. «Livets Dans» «I en blå sirkel» Noe om å sitte ute en kveld – når høst blir til vinter. Den aller fineste timen i året. Mørkeblått nordisk lys går inn i blåtoner. «Noe om å finne veien» – er signalene til to gridceller som sender informasjon seg imellom og til andre celler rundt seg – dypt inne i hjernen. Det er en underlig vei å gå langs. Jeg har satt en gridcelle på hver av pianistens to hender og latt de spille i vei. Det er to spretne celler, så høyre og venstre hånd fyker opp og ned på klaviaturet…men ja, de finner veien – helt ut til siste takt…både cellene, hendene og pianisten. «Rolig sjø i dag» er noe om å bare sitte, en fin dag, å se utover havet, la tankene vandre i langsomme bølger. – en båt som driver, og du driver rolig med.
Konsert for piano og strykeorkester – Hippocampus Variations Fra elektriske impulser, sendt fra en hjernecelle til en annen – over til musikk, sendt fra et menneske til et annet. I forbindelse med at May-Britt Moser i 2014 ble tildelt Nobelprisen i fysiologi/medisin komponerte jeg Khroma, stykke ble urfremført under feiringen. Dette ble starten på et langvarig art/science samarbeid mellom henne, Trondheimsolistene og meg. Det ble spikes, hippocampus, gridceller, fartsceller – sprakende elektriske signal fra dypet av våre hjerner. Khroma i Trondheim (Nobelprisfeiring), så My Running Rat i Chicago, Lost Memory på Cuba (og etter hvert mange andre steder), Into Whiteness på Starmus Festival (2018) – og ja, veien går fortsatt videre. Gridceller, kantceller og fartsceller kravlet over notelinjene og hvert et spike (elektrisk impuls fra cellen) er inspirerende og fulle av rytmer og musikk – det er en fryd. Jeg brukte uker, måneder og til sammen år for å transkriberte disse hemmelige signalene. Spike for spike over til noter, til rytmer og melodier – som så blir byggeklosser inn i musikken. Et art/science prosjekt på fremmede stier. Så ringer Mona Spigseth og vil ha en pianokonsert – riktig nok etter at hun hadde urfremført pianostykket «Noe om å finne veien» som er en «samtale» mellom to gridceller. Forskning og kunst, – et spennende felt å gå inn i – inspirerende for alle parter og en fin utfordring til å tenke nytt, høre nytt og skape nytt. I musikken jeg har komponert til May-Britt sine art/science forelesninger har jeg forsøkt å være tro mot det materialet jeg har fått fra laben deres. Fartscellenes fantastiske rytmikk når de «suser» fremover er eksakt transkribert – bare roet ned noen hakk – altså tatt ned i tempo, så det kan spilles på instrumenter og oppfattes av øret. Men i Hippocampus Variations har jeg lurt meg unna May-Britts våkne blikk og lekt litt rundt på egenhånd. Jeg har brukt noe av det transkriberte overskuddsmaterialet (og det er det stabler av noteark med) og arbeidet det inn i en annen musikalsk setting. Med solist/orkesterformen som utgangspunkt har stoffet fått en annen klang – en annen retning. Det har blitt en annerledes fortelling, et annerledes landskap, men fortalt i det samme språket – med de samme byggeklossene – de samme elektriske impulsene. Musikken er tilegnet May-Britt Moser og Mona Spigseth. En stor takk for masse inspirasjon, arbeidsglede og tålmodighet. – Bertil Palmar Johansen
«Dancing in the moonlight» Down by the water, innside a picture by Edvard Munch. «The Dance of Life” «In a Blue Circle» There is something about sitting outside in the evening, when autumn turns into winter. The best time of the year. The dark colors in the nordic sky in various tones of blue. «Something about finding your way» is the signals from two grid cells that send information between each other and to surrounding cells, deep inside the brain. It is a mysterious road to follow. I have put a grid cell on each of the pianists two hands and let them play away. They are two very active cells, so the right and left hands fly up and down the keyboard … but they find their way – right up to the last bar … all of them – the cells, the hands and the pianist. «Calm Sea Today» is about just sitting, on a beautiful day, looking out over the sea and let-ting your mind wander in slow waves of thought – in a drifting boat, with you drifting quietly with it.
Concerto for Piano and String orchestra – Hippocampus Variations From electric impulses that are sent from one brain cell to another – over to music, which is sent from one person to another. I composed «Khroma» when May-Britt Moser and Edvard Moser were awarded the Nobel Prize for Physiology/Medicine in 2014. The work was premiered during the celebrations. This marked the beginning of a long art/science collaboration between May-Britt, the Trondheim Soloists and myself. Suddenly I was working with spikes, hippocampus, grid cells, speed cells – crackling electrical signals from the depths of our brains. We performed «Khroma» in Trondheim, then «My Running Rat» in Chicago, «Lost Memory» in Cuba (and several more places), «Into Whiteness» at Starmus festival in 2018 – and the list keeps growing. Grid cells, edge cells and speed cells crawl all over the manuscript paper and each spike (electrical impulse from a cell) is inspiring. Together they are full of rhythm and music and are a joy to listen to. I have used weeks, months and now years to transcribe these secret signals. Spike for spike are written as notes, rhythms and melodies, which then become building blocks for the music. An art/science project following new and hitherto unknown paths.
Then I got a phone call from Mona Spigseth who asked for a piano concerto – after having premiered my piano piece «Something about finding your way» which is a «conversation» between two grid cells. Science and art are an exciting combination to explore, inspiring for all involved, and it challenges us to think and listen in new ways. In the music I have composed for May-Britt’s art/science lectures, I have tried to remain true to the material I have been given from their lab. The speed cells’ amazing rhythms when they speed forward are exactly transcribed – just calmed down slightly – reduced in tempo so that they can be played by instruments and heard by the ear. But in «Hippocampus Variations» I have sneaked away from May-Britt’s vigilant eye, and played around independently. I have used some of the surplus transcribed material (of which there are piles!) and worked it into a different musical setting. With the instrumentation of a soloist and orchestra as the starting point, the material has found a different sound, been taken in a different direction. It tells a different story, in a different landscape, but uses the same language – made up of the same building blocks, the same electrical impulses. The music is dedicated to May-Britt Moser and Mona Spigseth. A big thank you for lots of inspiration, a rewarding project and plenty of patience. – Bertil Palmar Johansen
Førsteamanuensis Eldbjørg Raknes har utviklet mange konsepter for musikkstudentene ved NTNU gjennom årene. Hun befinner seg i spydspissen av improvisert norsk musikk, og har fått mye oppmerksomhet internasjonalt for arbeidet sitt. I løpet av studieåret 2018-19 utviklet hun en spesialbestilt konsert for Jazzfest i Trondheim, og debuterte prosjektet på festivalens første dag. Eldbjørg har i mange år samarbeidet med lyddesigner og tekniker Tor Breivik, noe som ble synliggjort gjennom at de for første gang satt sammen under hele konserten, med publikum sittende i en sirkel av fluktstoler rundt seg. Lyden bevegde seg i 360 grader rundt i rommet, og lysdesigner Ingrid Skanke Høsøiens asketiske og ettertenksomme oppsett, med mye plass til mørke, ga publikum mulighet til å etablere visuelle bilder for sitt eget indre øye. Kort tid etter konserten bestemte Eldbjørg seg for å gi ut prosjektet som live-album, på plateselskapet hun har drevet i flere år. – Andreas Aase, Trondheim 2019
Eldbjørg Raknes 2019: Bumblebee
«I dette prosjektet blandar eg mine låtar og soundscapes med nokre få utvalgte lydar eg har tatt opp frå hengekøya i min vesle byhage. Fuglekvitter, regn, helikopter. Desse la eg inn i sampleren, så dei var ein del av instrumentariet. Lydmann Tor fekk dei óg – så han kunne setje inn om og når han ville. Eg elskar å vere utandørs. Natur og vêr er sanseleg. Å ta opp lydar ute og så etterpå høyre på dei i headset opnar opp assosiasjonsrom, gir meg musikalske idéar, bilete, luft til ord, perspektiv, teksturar.»
Eldbjørg Raknes 2019: Bumblebee
«Å legge opp til friheit i spelet er viktig for meg. Eg prøvar å anerkjenne det som blir til der og då, følge opp det som faktisk skjer og forme etterkvart – både i låtane og «lydbileta». Melodiar, tempo, harmonikk, form etc – alle element er utgangspunkt og kan forandrast i nuet. Eg utfordrar meg sjølv til å stole på at musikken då vil forme sitt eige, unike, «beste», heile.»
Eldbjørg Raknes 2019: Bumblebee
«Surround-oppsettet og publikum i sirkel rundt oss (i
fluktstolar!) gir særeigen intensitet. Ein er alltid i samspel med det
spesifikke rommet ein spelar i OG dei
som høyrer på/er i rommet.
Eg har hatt fokus på desse sidene av lyd, energi, setting og
formidling i lang tid. Det er ein konkret del av arbeidspaletten det óg.»
Eldbjørg Raknes 2019: Bumblebee
Albumet BUMBLEBEE er tilgjengelig på din foretrukne digitale
plattform, f.eks.:
Jarl Strømdal, 1. Amanuensis ved NTNU – Institutt for musikk, i samtale med Andreas Aase
Konsentrasjonen begynner å glippe fordi det er litt for
lenge siden sist du spiste. Alt som teller nå er å sikre deg middag, så du tar
deg sammen og og fokuserer på den eneste oppgaven du har foran deg: å fange en
balstyrig ørret i et norsk fjellvann. Du kan ikke gi opp, for da har du
ingenting å spise den kvelden – rett og slett.
Du har holdt på i timesvis, men likevel har du ikke fått på
plass den aller siste delen av preludiet. Tankene vandrer, håndleddene
svir, og kaffemaskina er rett nedi gangen, så du reiser deg og går. Du gir opp
i femogtredve skyldbetyngede minutter, selv om du kommer til å være tilbake i
øvingsrommet innen kort tid.
Jeg vandrer I fjellet flere uker i slengen, ikke fordi jeg
tror fisking øker min musikalske stamina, men fordi jeg føler verdien av å være
I nature helt inn til margen – og da kan en overføring finne sted. Denne
påminninga er helt nødvendig for meg innimellom, jeg trenger å leve langt unna
fremføring av musikk i en periode. Jeg beundrer store musikere som ikke trenger
den typen sikkerhetsventil, men vet samtidig at jeg er litt forskjellig – det
har ingenting med “rett” eller “feil” å gjøre – og det er viktig å huske at
våre ulike personligheter såvel som atferdstradisjoner er med på å forme
hvordan vi forholder oss til arbeid, kunst og liv.
Hvis du fanger en fisk, oppnår du noe håndfast og definert.
Oppdrag utført for ettermiddagen. Hvis du strekker deg etter et bra musikalsk
resultat, derimot, er kulminasjonen ofte usynlig for deg mens du er på vei, og
den kan flytte på seg fra én dag til en annen. Du må prøve å sikre deg et
utøvelsesnivå som uttrykker en stabilisert idé innenfor noe så abstrakt som
musikk, men du kan ikke definere den for stramt – da risikerer du å tvinge
andre folk inn I din idé om et musikkstykke, i stedet for at de kan bidra med
sin egen forestillingsevne. For å komme til et sånt utøvelsesnivå må du finne
noen identifikasjonspunkter underveis – “der! Der har vi noe!” – og holde fast på de identifikasjonspunktene
når du utvikler deg videre. Du finner disse punktene gjennom å møte
utfordringen, gjennom å bruke hele instinkt-registeret ditt til å finne
løsninger, og, ikke minst, gjennom å stole på staminaen din.
Der er vi fremme ved parallellen mellom fisking og det at vi
har holdt Arctic Guitar Trio gående siden tidlig 1990-tall. Selv om vi har
spilt lenge sammen er vi fortsatt tre individuelle personligheter, og hvert
medlem har sin egen oppfatning om når i prosessen identifikasjonspunktene
kommer til å dukke opp. For oss er ikke det noe problem, delvis fordi vi har
viet karrieren vår til å spille spesialskrevet musikk av nålevende komponister,
og det er idéene og visjonene til disse komponistene som former det
overbyggende premisset for arbeidet vårt. Så du tilpasser deg, du lytter, du
smelter sammen med de andre, og du holder det felles målet i sikte. Dessuten
forblir du åpen for at noen andres vilje kan være en positiv påvirkning på deg.
Alle disse tingene knytter deg til omverdenen din.
Fordi medlemmene i trioen bor på ulike steder, er vi alltid
sultne på utvikling når vi møtes. Vi blir ikke lei av hverandres selskap, og vi
faller ikke inn i konfliktsoner. Vi hadde ikke noe klart mandat fra starten av,
siden idéen til ensemblet kom fra noen andre – nærmere bestemt Nordland
Musikkfestuke, som ville at vi skulle fremføre et verk av Bodvar D. Moe. Men vi
delte noen idéer om hva vi ikke hadde lyst til å gjøre – tanken på å bli
et “crossover/pops”-ensemble som spilte arrangementer av kjente låter, for
eksempel, ga oss frysninger. Vi ble enige om at vi hadde noe spesielt å bygge
på her, og begynte å få øye på oppdraget vårt: Å utvide repertoaret for
gitartrioer, å bestille ny musikk, og å holde oss til det vi kan best – den
kommende plata vår uttrykker disse dogmene klart og tydelig. Samtidig liker vi
å kommunisere med et bredt publikum, så vi forpliktet oss ikke til å
utelukkende fremføre ny musikk, og det er forklaringen på hvorfor vi spiller
transkripsjoner av Sæveruds “Kjempeviseslåtten”, og alle Griegs «Fire Norske danser» samt flere av
hans “Lyriske Stykker”. Iblant blir vi spurt om hva som er forskjellen
på dette og det å spille gitarversjoner av klassiske “hits”, og svaret ligger I
vår interesse for den historiske konteksten rundt musikken. Det er lettere å
pakke opp musikken hvis du er klar over samfunn, danser, teknologier og
kulturelle koder gjennom historien, men det er ikke det samme som
akademisk, distansert analyse. De norske komponistene jeg nevnte tidligere
hentet i stor grad råmaterialet sitt fra norsk folkekunst, slik som
hardingfela. Trioen vår må finne ut om vi kan bidra med noe til musikken, siden
den er relativt kjent for mange mennesker rundt i verden. Et tydelig eksempel,
som også er interessant sett fra et rent kunstnerisk perspektiv, er våre to
innspillinger av “Kjempeviseslåtten”.
I dette tilfellet tok vi utgangspunkt i at selv om dette er
et svært velkjent pianostykke, så skapte Sæverud også en orkesterversjon –
dermed betraktet han neppe musikken sin som entydig definert og hogd i stein,
vi tror heller han mente den skulle kunne brukes i flere sammenhenger. Man skal
heller ikke glemme at hele motivasjonen for å skrive dette stykket kom fra
Sæveruds avsky og fortvilelse over den nazistiske okkupasjonen av Norge. Han er
visst sitert på at da han «spyttet
ut en rytme» da han fikk øye på
tyske soldatbrakker fra kaia i Lærdal (dedikasjonen lyder «til
heimefrontens store og små kjempere!»). Her fant vi en forbindelse til ønsket
vårt om å bidra med noe nytt: Der pianoet kan brukes til å lage masse torden og
bråk, så når gitaren sitt bristepunkt mye tidligere, og hvis vi presset
instrumentene våre kunne vi kanskje til og med uttrykke Sæveruds patriotiske
desperasjon enda bedre enn pianoet – uten at det er ment som noe spark til
verdens pianister! Vi har faktisk spilt inn dette stykket to ganger i karrieren
vår, fordi vi ikke ble fornøyd med det første forsøket – vi stoppet den
dynamiske stigningen midt i den mest dramatiske passasjen, og startet
«nedenfra» igjen, for å sikre oss teknisk og dynamisk overskudd til toppunktet.
Selv om vi nok innså at det ikke fungerte helt lot vi det passere den gangen,
men i den nye versjonen lar vi desperasjonen være hele premisset for tolkningen
vår: her undersøker vi hvor mye press vi kan legge på strenger, negler, treverk
og mikrofoner. Sæveruds egne dynamiske angivelser mot slutten av partituret
forteller deg alt du trenger å vite: molto frenetico con tutta forza.
På den neste plata vår har vi også med en spesialskrevet
suite av en annen norsk komponist med folkemusikalsk inspirasjon, men med
mildere temperament: Sigmund Groven. Jeg tror essensen i musikken hans er å
finne i akkurat dette fraværet av stort drama, og akkurat dét ble faktisk en
liten utfordring for trioen vår. Av og til må du bruke litt tid i
arbeidsprosessen for å la musikken bare være som den er, og Grovens
musikk fungerer best når du anerkjenner det store i det lille. Så kan du gå
tilbake til Sæverud og komme til samme konklusjon: stykket hans fungerer best i
en dramatisk, silsvett fremføring fordi det er slik musikken hans er –
helt naturlig, mens Groven sine melodier fungerer bedre hvis du legger dem i et
hverdagslig ganglag. Musikk fungerer best hvis du lar den lede deg gjennom
tolkningen din. Improviserende musikere snakker om dette hele tida:
«Improvisasjonen ledet meg til å høre hva jeg burde spille, og så spilte jeg
det».
Arctic Guitar Trio: Trond Davidsen, Jarl Strømdal, Arne Brattland.
Eirik Hegdal sitt stykke ble unnfanget helt uten vår innblanding, noe som for så vidt er ganske vanlig for vår del. Komponisten bør kunne utfolde seg kreativt uten å bli forstyrret av oss, selv om vi kanskje foreslår noen mindre justeringer i forhold til «hvor bekken renner» i enkelte tilfeller. Vi deltok i å utforme arbeidstittelen, og det brakte Eirik til «Is og Ekko», som reflekterer den arktiske tematikken vår. Han spiller først og fremst treblås-instrumenter, så det var ikke til å unngå at vi måtte diskutere en del instrument-idiomatikk. Av og til kan det være et gode hvis en komponist ikke kjenner til f.eks. gripebrettet på en gitar så godt – det kan føre til nye idéer, kanskje særlig hvis du ønsker å uttrykke konflikt, motstand, eller andre former for trassig energi. Men av og til kan det komme passasjer som rett og slett ikke er spillbare, og da må du ta et bredere perspektiv: Ta ‘heisen’ hele veien ned, se utover, og prøv å danne deg en idé om komponistens generelle konsept: Hva er det som ligger bak her? Så gjør du forandringer i henhold til hva som får frem den sentrale idéen på best mulig måte. Dette er, som sagt, ikke det samme som en akademisk tilnærming; det handler heller om å beholde identiteten din som utøver samtidig som du ser rundt deg etter kontekster av ulike slag. Hvis du prøver å ta i bruk en gjennomgripende forståelsesmodell av kunst og musikk støter du på uovervinnelige problemer, etter min mening. I undervisningssituasjoner tar jeg i bruk tekniske forklaringsmodeller – anatomiforståelse, for eksempel – men bare for å komme inn i estetikken så raskt som mulig. I programmet til «Is og Ekko» definerer Eirik de musikalske idéene sine på en klar og musikantisk måte: Dissonansen mellom heltoneintervaller, fraser som blir repetert raskt og ujevnt, og så videre.
Arctic Guitar Trio: Trond Davidsen, Jarl Strømdal, Arne Brattland.
Vi kunne ikke forstått tidligmusikken slik vi gjør i dag
hvis det ikke hadde vært for utøverne, de faktiske gjørerne av musikken,
som ‘tok heisen ned’ og rettet blikket utover. De fikk bygd kopier av gamle
instrumenter, de studerte øyenvitneskildringer og partiturer, og de
eksperimenterte. Gjennom de
praktisk-estetiske arbeidsprosessene sine etablerte og internaliserte de
rammene for fremføringspraksisen sin. Musikken fungerer organisk innenfor disse
rammene, og ett eller annet føles feil hvis du trer utenfor dem. Du utvikler en
fornemmelse for disse yttergrensene, og uendelige variasjonsmuligheter hvis du
holder deg innenfor dem. Konkret eksempel: Når går det ikke lenger an å danse
til musikken?
Jeg har spilt soloverk av Bertil Palmar-Johansen tidligere,
men dette er første gang trioen vår har bestilt noe fra ham. Vi foreslo en del
endringer over flere øvelser og møter, og jeg syns resultatet taler for verdien
av å prøve ut idéer med et faktisk ensemble for å finne ut hva som fungerer og
hva som ikke gjør det. Et snedig eksempel fra en slik prosess er at du kan
komme til et punkt i musikken som virkelig fungerer, og så – svosj! – er det
forbi. Da spør man forsiktig: «Kan du skrive litt mer av den lille greia der,
er du snill?» Noen ganger vil komponisten etterkomme ønskene dine, andre ganger
takker de nei og mener det er nok som det er. I slike tilfeller har komponisten
alltid siste ord (innen rimelighetens grenser).
Arctic Guitar Trio: Trond Davidsen, Jarl Strømdal, Arne Brattland.
Skillet mellom utøver og komponist har ikke alltid vært like
klart. På NTNU krever vi at bachelor-studentene på klassisk musikk fremfører et
egenkomponert stykke på eksamenskonserten sin. Men Arctic Guitar Trio hører
definitivt hjemme i en tradisjon av ensembler som bestiller og tolker original
musikk. På vår egen lille måte prøver vi å tette gapet mellom utøver og
komponist som oppsto på 1700-tallet: Symfoniene ble større, så man måtte
spesialisere seg for å klare å komme i mål (kuriositet: Trondheim Symfoniorkester
skal spille Mahlers 6. symfoni noen dager etter denne samtalen, et
representativt verk for denne tendensen). De tekniske kravene fra komponistene
brakte også frem virtuose utøvere, bare se på Tsjaikovskijs pianokonserter, for
eksempel.
På en måte kan du se på langvarigheten til trioen vår i lys
av alt vi har snakka om her: Tre er mer enn en – du forblir ydmyk ovenfor det
faktum at andres kunnskaper, instinkter og ideer kan fungere bedre enn dine
egne. Jeg prøver å la det inspirere meg som lærer hver eneste dag: la
gitarister utfolde seg innenfor ensembler, så de kan oppleve den sosialiserende
våkenheten det bringer med seg. Da forblir du åpen for å laste over bord dine
egne forhåndsantagelser og kan ta til deg noen andre synspunkt i stedet: «Dette
er ikke måten jeg ville gjort det på, men du verden som det fungerer».
Det er akkurat som å fiske ørret. Du må tenke sånn som den
gjør hvis du skal fange den.
