Jarl Strømdal, 1. Amanuensis ved NTNU – Institutt for musikk, i samtale med Andreas Aase
Konsentrasjonen begynner å glippe fordi det er litt for lenge siden sist du spiste. Alt som teller nå er å sikre deg middag, så du tar deg sammen og og fokuserer på den eneste oppgaven du har foran deg: å fange en balstyrig ørret i et norsk fjellvann. Du kan ikke gi opp, for da har du ingenting å spise den kvelden – rett og slett.
Du har holdt på i timesvis, men likevel har du ikke fått på plass den aller siste delen av preludiet. Tankene vandrer, håndleddene svir, og kaffemaskina er rett nedi gangen, så du reiser deg og går. Du gir opp i femogtredve skyldbetyngede minutter, selv om du kommer til å være tilbake i øvingsrommet innen kort tid.
Jeg vandrer I fjellet flere uker i slengen, ikke fordi jeg tror fisking øker min musikalske stamina, men fordi jeg føler verdien av å være I nature helt inn til margen – og da kan en overføring finne sted. Denne påminninga er helt nødvendig for meg innimellom, jeg trenger å leve langt unna fremføring av musikk i en periode. Jeg beundrer store musikere som ikke trenger den typen sikkerhetsventil, men vet samtidig at jeg er litt forskjellig – det har ingenting med “rett” eller “feil” å gjøre – og det er viktig å huske at våre ulike personligheter såvel som atferdstradisjoner er med på å forme hvordan vi forholder oss til arbeid, kunst og liv.
Hvis du fanger en fisk, oppnår du noe håndfast og definert. Oppdrag utført for ettermiddagen. Hvis du strekker deg etter et bra musikalsk resultat, derimot, er kulminasjonen ofte usynlig for deg mens du er på vei, og den kan flytte på seg fra én dag til en annen. Du må prøve å sikre deg et utøvelsesnivå som uttrykker en stabilisert idé innenfor noe så abstrakt som musikk, men du kan ikke definere den for stramt – da risikerer du å tvinge andre folk inn I din idé om et musikkstykke, i stedet for at de kan bidra med sin egen forestillingsevne. For å komme til et sånt utøvelsesnivå må du finne noen identifikasjonspunkter underveis – “der! Der har vi noe!” – og holde fast på de identifikasjonspunktene når du utvikler deg videre. Du finner disse punktene gjennom å møte utfordringen, gjennom å bruke hele instinkt-registeret ditt til å finne løsninger, og, ikke minst, gjennom å stole på staminaen din.
Der er vi fremme ved parallellen mellom fisking og det at vi har holdt Arctic Guitar Trio gående siden tidlig 1990-tall. Selv om vi har spilt lenge sammen er vi fortsatt tre individuelle personligheter, og hvert medlem har sin egen oppfatning om når i prosessen identifikasjonspunktene kommer til å dukke opp. For oss er ikke det noe problem, delvis fordi vi har viet karrieren vår til å spille spesialskrevet musikk av nålevende komponister, og det er idéene og visjonene til disse komponistene som former det overbyggende premisset for arbeidet vårt. Så du tilpasser deg, du lytter, du smelter sammen med de andre, og du holder det felles målet i sikte. Dessuten forblir du åpen for at noen andres vilje kan være en positiv påvirkning på deg. Alle disse tingene knytter deg til omverdenen din.
Fordi medlemmene i trioen bor på ulike steder, er vi alltid sultne på utvikling når vi møtes. Vi blir ikke lei av hverandres selskap, og vi faller ikke inn i konfliktsoner. Vi hadde ikke noe klart mandat fra starten av, siden idéen til ensemblet kom fra noen andre – nærmere bestemt Nordland Musikkfestuke, som ville at vi skulle fremføre et verk av Bodvar D. Moe. Men vi delte noen idéer om hva vi ikke hadde lyst til å gjøre – tanken på å bli et “crossover/pops”-ensemble som spilte arrangementer av kjente låter, for eksempel, ga oss frysninger. Vi ble enige om at vi hadde noe spesielt å bygge på her, og begynte å få øye på oppdraget vårt: Å utvide repertoaret for gitartrioer, å bestille ny musikk, og å holde oss til det vi kan best – den kommende plata vår uttrykker disse dogmene klart og tydelig. Samtidig liker vi å kommunisere med et bredt publikum, så vi forpliktet oss ikke til å utelukkende fremføre ny musikk, og det er forklaringen på hvorfor vi spiller transkripsjoner av Sæveruds “Kjempeviseslåtten”, og alle Griegs «Fire Norske danser» samt flere av hans “Lyriske Stykker”. Iblant blir vi spurt om hva som er forskjellen på dette og det å spille gitarversjoner av klassiske “hits”, og svaret ligger I vår interesse for den historiske konteksten rundt musikken. Det er lettere å pakke opp musikken hvis du er klar over samfunn, danser, teknologier og kulturelle koder gjennom historien, men det er ikke det samme som akademisk, distansert analyse. De norske komponistene jeg nevnte tidligere hentet i stor grad råmaterialet sitt fra norsk folkekunst, slik som hardingfela. Trioen vår må finne ut om vi kan bidra med noe til musikken, siden den er relativt kjent for mange mennesker rundt i verden. Et tydelig eksempel, som også er interessant sett fra et rent kunstnerisk perspektiv, er våre to innspillinger av “Kjempeviseslåtten”.
I dette tilfellet tok vi utgangspunkt i at selv om dette er et svært velkjent pianostykke, så skapte Sæverud også en orkesterversjon – dermed betraktet han neppe musikken sin som entydig definert og hogd i stein, vi tror heller han mente den skulle kunne brukes i flere sammenhenger. Man skal heller ikke glemme at hele motivasjonen for å skrive dette stykket kom fra Sæveruds avsky og fortvilelse over den nazistiske okkupasjonen av Norge. Han er visst sitert på at da han «spyttet ut en rytme» da han fikk øye på tyske soldatbrakker fra kaia i Lærdal (dedikasjonen lyder «til heimefrontens store og små kjempere!»). Her fant vi en forbindelse til ønsket vårt om å bidra med noe nytt: Der pianoet kan brukes til å lage masse torden og bråk, så når gitaren sitt bristepunkt mye tidligere, og hvis vi presset instrumentene våre kunne vi kanskje til og med uttrykke Sæveruds patriotiske desperasjon enda bedre enn pianoet – uten at det er ment som noe spark til verdens pianister! Vi har faktisk spilt inn dette stykket to ganger i karrieren vår, fordi vi ikke ble fornøyd med det første forsøket – vi stoppet den dynamiske stigningen midt i den mest dramatiske passasjen, og startet «nedenfra» igjen, for å sikre oss teknisk og dynamisk overskudd til toppunktet. Selv om vi nok innså at det ikke fungerte helt lot vi det passere den gangen, men i den nye versjonen lar vi desperasjonen være hele premisset for tolkningen vår: her undersøker vi hvor mye press vi kan legge på strenger, negler, treverk og mikrofoner. Sæveruds egne dynamiske angivelser mot slutten av partituret forteller deg alt du trenger å vite: molto frenetico con tutta forza.
—Spotify-lenke: “Kjempeviseslåtten” (2005-versjon, Arctic Guitar Trio) https://open.spotify.com/track/0IbOrJVLWDpQBs3xgtR0uj?si=lSELs_iiTuiWmPj-uBC-ZA
På den neste plata vår har vi også med en spesialskrevet suite av en annen norsk komponist med folkemusikalsk inspirasjon, men med mildere temperament: Sigmund Groven. Jeg tror essensen i musikken hans er å finne i akkurat dette fraværet av stort drama, og akkurat dét ble faktisk en liten utfordring for trioen vår. Av og til må du bruke litt tid i arbeidsprosessen for å la musikken bare være som den er, og Grovens musikk fungerer best når du anerkjenner det store i det lille. Så kan du gå tilbake til Sæverud og komme til samme konklusjon: stykket hans fungerer best i en dramatisk, silsvett fremføring fordi det er slik musikken hans er – helt naturlig, mens Groven sine melodier fungerer bedre hvis du legger dem i et hverdagslig ganglag. Musikk fungerer best hvis du lar den lede deg gjennom tolkningen din. Improviserende musikere snakker om dette hele tida: «Improvisasjonen ledet meg til å høre hva jeg burde spille, og så spilte jeg det».
Eirik Hegdal sitt stykke ble unnfanget helt uten vår innblanding, noe som for så vidt er ganske vanlig for vår del. Komponisten bør kunne utfolde seg kreativt uten å bli forstyrret av oss, selv om vi kanskje foreslår noen mindre justeringer i forhold til «hvor bekken renner» i enkelte tilfeller. Vi deltok i å utforme arbeidstittelen, og det brakte Eirik til «Is og Ekko», som reflekterer den arktiske tematikken vår. Han spiller først og fremst treblås-instrumenter, så det var ikke til å unngå at vi måtte diskutere en del instrument-idiomatikk. Av og til kan det være et gode hvis en komponist ikke kjenner til f.eks. gripebrettet på en gitar så godt – det kan føre til nye idéer, kanskje særlig hvis du ønsker å uttrykke konflikt, motstand, eller andre former for trassig energi. Men av og til kan det komme passasjer som rett og slett ikke er spillbare, og da må du ta et bredere perspektiv: Ta ‘heisen’ hele veien ned, se utover, og prøv å danne deg en idé om komponistens generelle konsept: Hva er det som ligger bak her? Så gjør du forandringer i henhold til hva som får frem den sentrale idéen på best mulig måte. Dette er, som sagt, ikke det samme som en akademisk tilnærming; det handler heller om å beholde identiteten din som utøver samtidig som du ser rundt deg etter kontekster av ulike slag. Hvis du prøver å ta i bruk en gjennomgripende forståelsesmodell av kunst og musikk støter du på uovervinnelige problemer, etter min mening. I undervisningssituasjoner tar jeg i bruk tekniske forklaringsmodeller – anatomiforståelse, for eksempel – men bare for å komme inn i estetikken så raskt som mulig. I programmet til «Is og Ekko» definerer Eirik de musikalske idéene sine på en klar og musikantisk måte: Dissonansen mellom heltoneintervaller, fraser som blir repetert raskt og ujevnt, og så videre.
Vi kunne ikke forstått tidligmusikken slik vi gjør i dag hvis det ikke hadde vært for utøverne, de faktiske gjørerne av musikken, som ‘tok heisen ned’ og rettet blikket utover. De fikk bygd kopier av gamle instrumenter, de studerte øyenvitneskildringer og partiturer, og de eksperimenterte. Gjennom de praktisk-estetiske arbeidsprosessene sine etablerte og internaliserte de rammene for fremføringspraksisen sin. Musikken fungerer organisk innenfor disse rammene, og ett eller annet føles feil hvis du trer utenfor dem. Du utvikler en fornemmelse for disse yttergrensene, og uendelige variasjonsmuligheter hvis du holder deg innenfor dem. Konkret eksempel: Når går det ikke lenger an å danse til musikken?
Jeg har spilt soloverk av Bertil Palmar-Johansen tidligere, men dette er første gang trioen vår har bestilt noe fra ham. Vi foreslo en del endringer over flere øvelser og møter, og jeg syns resultatet taler for verdien av å prøve ut idéer med et faktisk ensemble for å finne ut hva som fungerer og hva som ikke gjør det. Et snedig eksempel fra en slik prosess er at du kan komme til et punkt i musikken som virkelig fungerer, og så – svosj! – er det forbi. Da spør man forsiktig: «Kan du skrive litt mer av den lille greia der, er du snill?» Noen ganger vil komponisten etterkomme ønskene dine, andre ganger takker de nei og mener det er nok som det er. I slike tilfeller har komponisten alltid siste ord (innen rimelighetens grenser).
Skillet mellom utøver og komponist har ikke alltid vært like klart. På NTNU krever vi at bachelor-studentene på klassisk musikk fremfører et egenkomponert stykke på eksamenskonserten sin. Men Arctic Guitar Trio hører definitivt hjemme i en tradisjon av ensembler som bestiller og tolker original musikk. På vår egen lille måte prøver vi å tette gapet mellom utøver og komponist som oppsto på 1700-tallet: Symfoniene ble større, så man måtte spesialisere seg for å klare å komme i mål (kuriositet: Trondheim Symfoniorkester skal spille Mahlers 6. symfoni noen dager etter denne samtalen, et representativt verk for denne tendensen). De tekniske kravene fra komponistene brakte også frem virtuose utøvere, bare se på Tsjaikovskijs pianokonserter, for eksempel.
På en måte kan du se på langvarigheten til trioen vår i lys av alt vi har snakka om her: Tre er mer enn en – du forblir ydmyk ovenfor det faktum at andres kunnskaper, instinkter og ideer kan fungere bedre enn dine egne. Jeg prøver å la det inspirere meg som lærer hver eneste dag: la gitarister utfolde seg innenfor ensembler, så de kan oppleve den sosialiserende våkenheten det bringer med seg. Da forblir du åpen for å laste over bord dine egne forhåndsantagelser og kan ta til deg noen andre synspunkt i stedet: «Dette er ikke måten jeg ville gjort det på, men du verden som det fungerer».
Det er akkurat som å fiske ørret. Du må tenke sånn som den gjør hvis du skal fange den.