av Sondre A. Yggeseth
Omgitt av et industrielt landskap, serverer noen av Trondheims mest meritterte kunstnere en oppvisning helt utenom det vanlige.
Komponisten Richard Wagner baserte sine operaer på filosofien om «Gesamtkunstwerk» —
et estetisk uttrykk som forener drama, tekst, musikk og teknikk til et enhetlig uttrykk. DRIV
kan på mange måter sies å være et eksempel på et slikt kunstverk, tilpasset det 21. århundret.
Det gamle industriområdet rundt dokken ved Solsiden i Trondheim omfavner et eklektisk
fyrverkeri av en forestilling, som fanger publikum i en ubrytelig transe. Denne
transepåførende oppvisningen akkompagneres av et intenst lydbilde, komponert av Ståle
Storløkken. Med seg har keyboardist Storløkken trommeslagerne Tor Andreas Haugerud og
Kyrre Laastad, så vel som vokalensemblet Trondheim Voices og Luftforsvarets musikkorps.
Deres musisering akkompagnerer skuespillere fra Cirka Teater, som utspiller en like deler
abstrakt og tidløs fortelling i Dokkbassenget.
Høsten i Trondheim kan være kald og bitende, noe som også kan sies om musikken som
fremføres denne kjølige høstkvelder. De introduserende klangene fra koret skaper en
hjemsøkt stemning, med et iskaldt lydbilde. Bandets elektroniske og kaotiske klang bringer et
industrielt preg over korets hjemsøking, noe som står i stil til de ragende kulissene
skuespillerne beveger seg rundt. Forestillingen utfolder seg mellom en rekke mekaniske
konstruksjoner, som like godt kunne vært hentet fra tiden da forestillingens lokasjon var et
aktivt industriområde i forrige århundre. I kontekst av de primale kjortelene til Cirka Teater
og de angulære kjolene til vokalgruppa, får det hele et langt mer futuristisk og dystopisk preg.
Dette setter nok en gang Storløkkens musikk i en tydelig kontekst, med klare hint til både
friimprovisasjon og soundtrack fra klassisk science fiction. Ettersom premieren på Denis
Villeneuves filmatisering av Dune fant sted et par dager før premieren på DRIV, er det
umulig å utelukke at kostymedesignerne har tatt inspirasjon fra Frank Herberts epos.
Verket utfolder seg videre med skyhøy intensitet gjennom 45 minutter. En kamp mellom to
grupper skuespillere – som både kjemper mot hverandre, kulissene og elementene – utspiller
seg i dokkbassenget, til et musikalsk akkompagnement med flust av referansepunkter. Når
Luftforsvarets musikkorps trer inn i manesjen, implementeres elementer fra både Bernard
Hermans filmmusikk, Dixieland og minimalismen som tok New York med storm på
1970-tallet. Ved introduseringen av korpset skjer også her et skifte i teateret, hvor kampen
mellom to stammer går over til et felles prosjekt om å frakte de militært kledde musikerne
over dokken. Dette gjøres ved hjelp av installasjonenes materialer, og kulissene for en
dynamisk funksjon som videreføres gjennom forestillingen. Videre bygger både det soniske
og visuelle seg mot et klimaks, med stadig større vekt på bruken av tekniske effekter. DRIV
viser at vindmaskiner og kaskaderende fontener ikke bare er forbeholdt klisjeer og Eurovision de kan også være viktige virkemidler i abstrakt historiefortelling. Verket når sin finale med
skuespillere, musikere og kulisser samlet til en stor monolit, og den hjemsøkte klangen av
Trondheim Voices skaper et sublimt bakteppe for forestillingens siste øyeblikk.
Gesamtkunstwerk og store ord til side, så er noe av det virkelig interessante ved DRIV måten
det flettes inn i bybildet. Omgitt av noen av Trondheims mest tettpakkede restauranter og
barer, står forestillingen fram som en slags kroppsliggjøring av det eklektiske og unike
kunstmiljøet som befinner seg i «bartebyen». Verket omtales av kunstnerne som en gave til
befolkningen, og den umåtelige tilgjengeliggjøringen av et så unikt kulturelt uttrykk – som
vanligvis gjemmes bort i snevre teatermiljø og storslåtte konserthus – er virkelig en
kunstnerisk gave til Trondheim. På tross av et noe begrenset antall plasser i publikum, blir
forestillingen synlig for alle som legger turen forbi Solsiden denne helgen. Mens jeg satt og
overvar forestillingen, kunne jeg se totalt intetanende forbipasserende som tok seg en pause
fra sine planlagte ærender for å beskue det enorme unikumet som utspilte seg i Dokken.
DRIV har virkelig oppnådd sitt ønske om å gi en gave til Trondheim, og for en gave det er!
Jeg kan trygt si at jeg aldri har opplevd noe lignende, men jeg håper virkelig at jeg får
muligheten til å oppleve noe slikt igjen.
Veien fra jazzutdanning ved NTNU til utsolgte konserter på Solsiden har bragt Ståle Storløkken innom det meste norsk musikkliv har å by på. Vi møtte han for å snakke om hva det vil si å være norsk komponist i 2021.
Komponist Ståle Storløkken har en bredde i sin musikalske CV som få andre. De siste tre tiårene har han utforsket de fleste kriker og kroker som er å finne i norsk musikkliv, med utgivelser innenfor et stort spenn av sjangere. Tidligere i høst var han aktuell med bestillingsverket DRIV under Trondheim Kammermusikkfestival. I samarbeid med Cirka Teater og Trondheim Voices, fylte Storløkken de gamle industriområdene rundt Solsiden i Trondheim med en sann oppvisning av hans musikalske bredde.
Prosessen bak DRIV beskriver Storløkken som en slags estetisk idéutveksling, hvor alle de ulike utøverne fikk forme det endelige produktet.
- I verk som kombinerer musikk og andre kunstneriske uttrykk, kommer musikken ofte sist. Men her jobbet vi sammen fra dag én […] Jeg var tidlig å så noen utkast av det visuelle, som ga meg idéer til musikk. Og sånn fortsatt det igjennom prosessen.
Gjennom utveksling og utvikling av kunstneriske fragment, ble resultatet et unikt og eklektisk kunstuttrykk. Storløkken opplevde prosessen som svært givende, og beskriver det som noe av det største han har vært med på.
- Det at en kan spille ganske rar, knatrete musikk for 1000 stykker i Dokkparken er jo kult i seg selv, sier komponisten med en liten latter.
I skjæringspunktet mellom komposisjon og improvisasjon
Den pluralistiske naturen til DRIV resonerer godt med Storløkkens egen musikalske identitet, da hans komposisjoner gjerne er like preget av lyddesign som av melodi og harmonikk.
- En lyd kan være en komposisjon i seg selv, og en enkel melodi kan endre betydning basert på hvilket instrument den spilles av.
Et annet aspekt ved DRIV som resonerte godt med Storløkkens musikalske praksis, var den improvisatoriske arbeidsmetodikken bak verket. De ulike elementene i forestillingen stammet ofte fra små konsepter, som videre utviklet seg til fullstendige idéer gjennom improvisasjon.
- Det kunne begynne med noe så enkelt som at skuespillerne skulle slå i vannet med stokker, også ble det grunnlaget for en lengre sekvens, sier Storløkken om det som etter hvert ble selve begynnelsen på det endelige sluttproduktet.
Improvisasjon har alltid vært en sentral del av Storløkkens musikk. Som musiker med bakgrunn fra 1970-tallets jazz og rock, har improvisasjon vært et naturlig rammeverk for hans komposisjoner. Han ser også åpenbare paralleller mellom de to ulike prosessene.
- Det blir lettere å komponere når du kommer inn i den samme flyten som når du improviserer. Improvisasjon er jo tross alt komposisjon i øyeblikket.
Storløkkens bakgrunn i improvisatorisk musikk har fortsatt å prege hvordan han komponerer i dag. Når han setter seg bak en vegg av synthesizere, setter den improvisatoriske utforskertrangen i gang en søken etter de gode idéene. De øyeblikkene som dukker opp bak tangentene vet han å ta vare på.
- Notepapiret ligger alltid ved siden av meg, så jeg kan alltid skrible ned gode idéer som dukker opp, forklarer han om sin egen kompositoriske prosess.
En moderne komponist
- Før var man komponist om man skrev ting ned med noter med navnet sitt under, men nå kan man komponere uten å notere i det hele tatt.
En faktor som har påvirket betydning av komponistbegrepet, er den stadige tilgjengeliggjøringen av musikkteknologiske verktøy og virkemidler. Denne utviklingen har i stor grad påvirket hvordan musikk komponeres på siden 1980-tallet — en tidsperiode som samsvarer nært med Storløkkens egen karriere som musiker. Denne utviklingen har, naturlig nok, formet mye av komponistens musisering.
- Jeg lager ofte utkast til ting ved at jeg jeg spiller inn improvisasjoner, og så begynner jeg å plukke ut det jeg synes er bra. Deretter begynner prosessen med å raffinere de beste idéene
Storløkken forteller også at han gjerne bruker ulike metoder for å dokumentere ulike idéer. En interessant melodi som oppstår under improvisasjon, skribler han gjerne raskt ned på notepapir. Når han derimot eksperimenterer med synthesizere og lyddesign, er ofte innspilling en nødvendighet for å lagre konkrete soniske idéer.
- Jeg er nok en kombinasjon av en som bruker teknologi, men som også skriver ting ned på noter.
Å verne om det ukonvensjonelle
På samme måte som komponistbegrepet har endret seg, har samfunnsutvikling og synet på ukonvensjonelle musikalske uttrykk gjennomgått en forandring i løpet av Storløkkens musikalske yrkesliv. Det siste årets har det florert av diskusjoner rundt verdien av kulturstøtte. Dette mener Storløkken kan være et faresignal for ødeleggelsen av noe han anser som unikt ved norsk kulturliv.
- Det blir en tanke om å ikke støtte noe som ikke betaler seg selv, og det gir oss jo et ganske fattig samfunn om det kommer ut i sin ytterste konsekvens da.
Det store ved å holde på kunst og kultur i Norge, mener Storløkken, er at det er så godt apparat for det. Støtteordninger og gode økonomiske kår gjør at kunstnere ikke er like avhengig av kommersiell suksess som i andre deler av verden. Dette mener Storløkken kan være en stor fordel i utviklingen av nye og unike uttrykk.
- Du har jo et sitat om at musikk blir til av dårlige kår, men det stemmer ikke alltid.
Avslutningsvis påpeker han også at rommet for å være eksperimentell og ukonvensjonell kan ha store positive konsekvenser for det større kulturfeltet.
- Det er lov til å være han sære som holder på med et eller annet rart. La oss for all del håpe at det forblir sånn. For plutselig kommer det noen og gjør noe radikalt innen elektronikk, for det er vi oppvokst med at vi kan gjøre i Norge. Det kan jo også føre til at en skaper arbeidsplasser.
Storløkken har vært et profilert navn i norsk musikkliv i snart tretti år. I løpet av denne perioden har mye endret seg, ikke minst oppfatningen av begrepet komponist. Tittelen som en gang var forbeholdt meriterte noteskrivere i kunstmusikalsk tradisjon, har de siste årene fått en helt ny betydning.
Se forestillingen på NRKs nettspiller: Cirka Teater – Driv
