Mang en vits har nok blitt slått på årets festivalslagord “Udig festival”, men noe “udigg” var ikke å ense under festivalåpningen.
Av: Anders Olai Neerland Kruse
En fullstendig fullsatt Nidarosdom er nok fortsatt noe vi bare kan drømme om, men som festivalsjef Sigmund Tvete Vik kunne konstatere er det ganske eventyrlig å kunne sitte 400 mennesker i samme rom på konsert nå. Endelig kan vi samles igjen for å kjenne den fysiske opplevelsen av å være på store konserter – en nærmest religiøs opplevelse for mange, og hvilket rom er da bedre for anledningen enn selve nasjonalhelligdommen?
Og få musikalske opplevelser kan nok måle seg med øyeblikket under konsertens første nummer når Tine Thing Helseths krystallklare trompet møter bassdrønnene fra domens Steinmeyerorgel. Det er rent så det løper kaldt nedetter ryggen når orgelets vegg av lyd møter den enslige, men gjennomtrengende vakre trompetmelodien. Og når Helseth kommer glidende mellom publikum iført en nærmest selvlysende paljettkjole blir det himmelske bildet komplettert.
En av elefantene i rommet når det kommer til årets kammermusikkfestival er jo at festivalkomponist Caroline Shaw ikke fikk unntak fra innreiseforbudet, og dermed ikke kan være fysisk til stede under festivalen. Dette er selvsagt et enormt savn, spesielt når musikken hennes er så fylt med personlighet. Det første stykket hennes på programmet, Entr’acte, er et enormt rørende verk for strykeorkester, fylt av veldige klanger som river voldsomt i hjertet, før det brått endrer karakter og lar sin haydenske inspirasjon vise seg, like fylt av humor som det for et øyeblikk siden var fylt av ren inderlighet. Godlig plirende, med en tydelig intelligens, og alltid fylt av liv er musikken til Caroline Shaw.
Etter dette fulgte Felix Mendelssohns Strykesymfoni nr. 10 i h-moll, som lett kunne blitt malplassert blant så mye nyere musikk, men på ett eller annet underlig vis snor Mendelssohns og Shaws musikk seg sammen i minnet i en fortryllende dans. Der Shaw er innadvendt og tankefull, er Mendelssohn ildfull og dramatisk, der den ene plirer lurt står den andre med et enormt glis. Og hvordan musikerne i TrondheimSolistene danser på scenen! I fulle kast dit musikken drar dem – det finnes ikke ord for hvor godt der er å se dette live igjen.
Så kommer Ting Helseth og kantor Magne Harry Draagen tilbake, nå med et knippe velvalgte melodier arrangert for orgel og trompet. Dette kunne lett blitt konsertens sviskeseksjon, men det ligger noe så ektefølt og åpent over de to, og kombinert med melodienes nye festdrakter fyller musikken både kropp og sjel. For en enkelt utøver å skulle veie opp mot den titanen av et orgel er på ingen måte en ingen enkel oppgave, men Helseth tar orgelet ved hånden og sammen runger de utover kirkerommet.
Konsertens siste stykke – Shaws Partita for 8 Voices – som hun mottok Pulitzerprisen for i 2013 – har blitt en av nymusikkens nyeste klassikere. Et korverk som ikke sparer på noe, her blir alle klangfarger og varianter av stemmen dratt inn i et herlig sammensurium. Glidende, tette klanger og referanser til urgammel kirkemusikk flettes plutselig sammen med knurring, tale, selve pusten blir i fokus. Hvor bassene tordner, hvor damestemmene stråler! Dette er elektrifiserende musikk av øverste hylle, mesterlig presentert av Trondheim Vokalensemble, som ikke fikk slippe av scenen uten mindre enn tre runder applaus.
Virkelig, dette var en helt magisk konsertopplevelse. Kamfest 2021 har pangstartet, og her må man bare komme seg ut og oppleve alt det andre festivalen har å by på!
